Julekalender som ikke tømmer kontoen

Da Barnet for et par år sida meldte inn et ønske om julekalender, tenkte jeg at det kunne jo vært hyggelig. Men.

Butikkene legger så klart opp til en gave til hvert barn hver dag fra første desember til 24. desember. De legger også opp til noen ganske dyre. Men vi trenger jo ikke å høre på dem, gjør vi vel? Hvis vi ikke vil, da. For noen er det å bruke masse penger på et enmammsprosjekt av en julekalender en koseting, men jeg har inntrykk av at for de fleste er det mer strev enn kos. Da kan en jo gjøre noe helt annerledes.

Det å finne så mange små gaver kan være slitsomt, og at de som har råd (og kanskje noen som ikke har det også) kan finne på å ty til litt desperate innkjøp for å unngå å kjøpe bare tull - særlig de med flere unger som skal ha hver sin julekalender (hva er problemet med å dele en, egentlig? Så lenge en er fire unger eller færre går det jo til og med opp å dele 24 likt.) Jeg skjønte at det var fort gjort å bruke mye penger på en julekalender, jeg skjønte at dette var En Mammas Jobb som dessuten ville være nesten usynlig medmindre den blei gjort eksepsjonelt (eller enda verre, mangelfullt), og jeg skjønte at den skulle gjøres midt i eksamenstida... eller muligens planlegges uhyre godt. I det hele tatt var det mange feller å gå i.

Likevel likte jeg ideen på en kalender, så jeg observerte fenomenet som vist av butikkene i desember og kjøpte en fin kalender med lommer på januarsalg. Men vi måtte altså ha noen regler:

- det skulle ikke koste for mye penger
- det skulle være til oss alle sammen
- avgjørelser om kalenderen skulle vi ta sammen

2011: Siden hele familien spiller kortspillet Magic The Gathering, valgte vi i fjor å bruke 135 kroner av husholdningspengene på tre pakker med tilfeldige magickort som en venn av familien så delte opp og plasserte i lommene så det passa best mulig. Ingen innpakning nødvendig, ikke noe styr, og klart på forhånd hvor mye det ville koste. Sjøl om vi visste at det var magickort, så visste vi ikke noe mer enn det, så overraskelsesmomentet var også på plass. Denne strategien kan helt sikkert overføres til andre ting.

2012: Alle tre familiemedlemmene lager eller kjøper fire småting til hver av de andre. Helst ikke mer enn en tier per gave, gjerne mindre, gjerne ingenting. Dette funker fint fordi det er lettere å finne fire billige, omtenksomme gaver til noen enn å finne 24. Barnet virka også godt fornøyd med sine funn, og klarte ikke la være å snakke litt i kortene: "Jeg kan ikke si hva det er, altså, men du kommer til å elske det, og det er skikkelig, skikkelig praktisk!"

Jeg liker at det er et fellesprosjekt. Jeg liker at vi har fått det til på måter vi liker. Ingen mammaer som gruer seg til å kjøpe kalendergaver, eller som ser bekymra på en stadig minkende konto. Vinn!