Etterpåklokskap

Jeg har endelig gjort en skikkelig feil igjen. Vel, kanskje ikke akkurat endelig, men ikke så langt unna: Det har vært lite med fart her i det siste, har det ikke? Jeg har avveid og tenkt og utsatt og fomla og det har vært en del å skrive om, jeg er langt fra ferdig, men likevel ikke noe som har passa formatet greit nok til at jeg har kunnet gjøre det. Dessuten har jeg vært datamaskinløs. Men nå, mine damer, herrer og ymist anna, har jeg gleden av å presentere et skikkelig anfall av sløsing:

Jeg har kjøpt meg ny mobiltelefon. Jeg venta ikke en gang til den gamle faktisk tok kvelden. Jeg valgte ikke en gammeldags en som koster om lag trehundre kroner heller. Nei, det hadde vært for lurt. Jeg svidde av nesten fjorten hundre kroner. Jeg er rett og slett litt flau. Hva som skjedde? Kortversjonen er at jeg lagde meg en god plan, og så lot være å følge den. Jeg blei nemlig frista av tanken på at hvis jeg kjøpte den nå når jeg likevel skulle kjøpe noe anna, ville jeg spare portoen, og når jeg likevel måtte gjøre et innhogg i bufferkontoen...

Jeg trengte nemlig en ny stasjonær datamaskin. Det var helt nødvendig å skaffe en og å skaffe den raskt, og jeg hadde ikke nok penger utafor bufferkontoen. Jeg kjøpte den billigste jeg fant. Den kosta snaue totusenfem, og inkluderte ikke skjerm, mus, tastatur eller operativsystem. Det passa meg bra all den tid jeg allerede hadde de tre første og det ville være absurd å betale penger for Windows når jeg foretrekker Ubuntu som er gratis - og mange hakk sikrere. Jeg tror valgene rundt datamaskina var gode. Problemet var altså at jeg på impuls valgte å slenge på mobiltelefonen.

Min gamle smarttelefon var den billigste smartofonene jeg fant for litt over to og et halvt år sida. Den hadde plass til et par hardt prioriterte og høyt elska apper, musikk var ikke til å tenke på, og bilder og tekstmeldinger (!) måtte slettes ofte så ikke telefonen låste seg helt. Likevel: Det var faktisk ikke noe galt med den gitt at jeg passa på dette. Den var en helt grei telefon, og sammenlikna med hva vi hadde for bare noen år sida er den en avsindig luksus, rett og slett. Det var sannsynlig at den ikke kom til å vare så lenge til, men det var langt fra sikkert. Elektronikk varer ofte lenger om en er villig til å dulle litt med den, og den lå ikke på dødsleiet enda. Nei, hva tenkte jeg på, egentlig?

Sannheten er vel at jeg ikke så mye tenkte som følte. Tankene var med på laget, til en viss grad. Det jeg tenkte var: "Vel, jeg hadde jo nesten bestemt meg for denne telefonen." Det var ikke akkurat usant. Det var ikke akkurat sant heller. Følelser er og skal være en del av utstyret som hjelper meg å ta avgjørelser her i verden, men de må aldri få for stor innflytelse over økonomiske avgjørelser som må gjøres kjapt.


Planen jeg skulle ha fulgt var enkel nok:

1. Finne ut hvor mye det var verdt for meg i måneden å ha smarttelefon framfor en enkel mobiltelefon. Det er ikke tilfeldig at dette punktet kommer først.
2. Regne ut om forbruket mitt var høyere på grunn av smarttelefonen, og i så fall hvor mye (hint: Her er svaret nesten sikkert ja).
3. Dele prisen på telefonen på antall måneder forventa levetid, minus tilsvarende for alternativet. 
4. Regne ut om det hadde blitt mindre enn punkt 1.
5. Dersom avgjørelsen falt på en ny smartofon: Sette av en konto, spare (det ville bare tatt to uker), og deretter vente til den gamle faktisk gikk i stykker for godt. 

Etterpåklokskap er i grunnen ekstra pinlig nå som jeg allerede hadde sånn en fin plan, men jeg satser på at denne kleine følelsen kan demme litt opp for vil-ha-det-nå-følelsen neste gang den viser seg.