En tidsreise

Det er artig hva en finner når en rydder. Dette var meg i 2006: 

Jeg er lei av at det aldri er nok. Jeg er lei av at det at å være god med penger ikke er nok. 

Så la oss ta en tidsreise til 2006. Den handler om meg, men den handler om deg også. Ikke la hjernen din lure deg med på den distansen du kan lage ved å synes synd på meg anno 2006. Det er mer å hente i tidsreiser enn som så.

"Inntekta" mi som midlertidig uføretrygda, som jeg var da, lå på rundt ni tusen i måneden netto. Det skulle dekke alt unntatt telefonbruk.

Husleia mi var på 4500. Det var en usedvanlig lav husleie. Standarden får meg riktignok nå til å grøsse, men det var bedre enn alt anna jeg hadde råd til. Det var ikke sentralt, men det lå rett ved den busslinja med flest avganger. Alt i alt, et varp. Jeg brukte altså halvparten av inntekta på husleie. I tillegg kom strøm og andre boutgifter. Luksus eller investering i å ikke bli sprø siden jeg ikke var i form til å gå ut daglig: Internett. Ingen TV eller den slags tull. Strømregningene var høye, forresten, det var en kjellerleilighet der det ikke var lagt mye penger i isolasjon, og bare nettleia spiste en høy prosent av inntekta.

Etter boutgifter hadde jeg som oftest mellom 1000 og 1500 kroner igjen til alt, det ville i praksis si mat, medisiner og noen bussbilletter. Jeg kjøpte ikke øl, brus eller tilsvarende luksus. Jeg lagde mye av maten min fra scratch ved hjelp av en foodprocessor jeg hadde fått av foreldrene mine i bursdagsgave.

Når bursdagene kom hadde jeg forresten ei liste over ting jeg ønska meg som ville gjøre livet bedre men som jeg ikke desperat trengte (ingen synes vel det er moro å gi bort nødvendigheter). Foreldrene mine spurte hva jeg ønska meg og lytta til svaret, noe som gjorde meg bedre stilt enn mange andre i min situasjon.

Jeg hadde en handleliste klar måneder i forveien til skatteoppgjøret: Disse skoa er faktisk utgåtte. Et år kjøpte jeg tørketrommel, det beste hjelpemiddelet når en har for ødelagte hender til å henge opp tøy (og nei, retningslinjene for hjelpemidler går ut i fra at folk har tørketrommel).

Sparing? Joa, jeg visste at det var viktig å spare, så jeg dytta unna en femtilapp i måneden i et forsøk på å bygge en bufferkonto. Det var en kjempeseier da jeg klarte å øke det til sytti. Det var begrensa hvor mye det hjalp.

På et eller anna vis unngikk jeg å tenke på meg sjøl som fattig. Jeg tenkte vel heller at "så vanskelig som det er å ha min økonomi tør jeg ikke tenke på hvordan det er å være fattig, eller å ikke ha styring på de pengene en har".

Det er stadig folk som lurer på hvordan jeg klarer å leve på så lite som jeg gjør nå. Det er kanskje lettere når en har levd på vesentlig mindre før, men jeg tror at det som gjør den virkelige forskjellen er denne: Det vanskelige er ikke å telle hvor mange penger jeg har å bruke på te på café eller i-farta-mat, det vanskelige er ikke å la være å kjøpe klær hvis jeg ikke trenger dem eller noe av det andre jeg gjør for å takle Pengeprosjektet. Det vanskelige er ikke å leve beskjedent (og jeg er ikke helt med på at jeg lever særlig beskjedent nå).

Det vanskelige er hva som skjer hvis jeg velger annerledes. Det vanskelige i 2006 var å ikke kunne gjøre ting som ville lønne seg fordi pengene ikke var der. Det vanskelige var den vettuge utryggheten i å ikke vite hva som skjedde hvis noe skulle gå galt. Det vanskelige var at det aldri gikk an å spare, verken fordi det var nødvendig eller fordi jeg rett og slett hadde lyst på noe. Det vanskelige er ikke å undersøke hvilke uviktige ting jeg kan droppe, men det å gå glipp av de viktige tinga. 

Å kunne gjøre disse prioriteringene er en fantastisk mulighet. Jeg skylder meg sjøl å gripe den anledninga, og det ville jeg gjort sjøl om jeg hadde vært like heldig hele veien. Jeg tror at Maren 2006 ville satt stor pris på det jeg gjør og kanskje også gitt meg litt kjeft for å gå for forsiktig til verks. Jeg setter stor pris på henne, men først og fremst gjør jeg dette for meg sjøl nå og meg sjøl i framtida. Nå kjennes det godt å vite at jeg skaper den tryggheten jeg kan samtidig som jeg lever godt, og at jeg skaper gode dager uten pengebekymringer framover - ikke til en vag framtidsmeg i la oss si 2020, men til meg hver eneste dag fram til det. Jeg befrir meg sjøl fra følelsen av at jeg burde tatt tak i det, for dårlig samvittighet for meg sjøl og alle rundt meg.

Så nei, Pengeprosjektet er såvisst ikke vanskelig, det er tvert imot å unngå vanskeligheter. 2006 var økonomisk vanskelig. 2012 var lett.