Handlingsrom, eller ut av hengemyra

For noen uker siden tok jeg en tidsreise til 2006. Var det ubehagelig lesning optimismen og framgangen til tross? Utmerket.

Sjøl om det var lite penger så hadde jeg mer hjelp enn en del andre har. Sjøl om den økonomiske situasjonen min da var vanskelig så takla jeg den godt. Til tross for disse to tinga: Det var ikke dyktighet med penger eller egen innsats som fikk meg ut av det økonomiske uføret jeg var i. Dyktighet med penger er viktig. Den kan hjelpe meg framover nå som jeg har litt mer rom for prioriteringer. I 2006 var det ikke rom for prioriteringer: Det å være god med penger var å trå vannet*. Da er sjølsagt det store spørsmålet: Hva har skjedd mellom da og nå? Hvor kommer handlingsrommet fra?


Det er flere forandringer her, noen tilfeldige, noen politiske; noen på inntektssida, på utgiftssida lavere boutgifter.

- Grunnstønaden blei heva systematisk over tid. Det samme blei ekstrasatsene for folk som hadde blitt ute av stand til å arbeide før de hadde hatt anledning til å opparbeide seg pensjonspoeng.

- Jeg fikk startlån fra kommunen til å kjøpe leilighet. Det ville forresten vært umulig uten at noen hadde brukt skjønn.

- Jeg fikk låne penger av mine foreldre, der lånet fra min mor var til gunstig rente og skulle betales ned etter det vanlige lånet. Dette blei regna som egenskapital, ellers ville jeg nok ikke fått det lånet. (Jeg hadde alle intensjoner om å betale det ned langt raskere, siden jeg ikke trengte et forbruk på standardbudsjettnivå.)

Disse siste to faktorene gjorde til sammen at jeg hadde vesentlig lavere boutgifter enn før. Så arva jeg (dessverre!) en god slump penger. Jeg fikk da kvitta meg med den private gjelda og satt av en del penger på bufferkonto, huskonto og helsekonto.

Ulempa er at jeg da begynte å tenke at det ikke var så viktig å spare like mye siden jeg jo hadde sparepenger. Jeg fulgte ikke like mye med lenger. Jeg la meg til et månedlig forbruk som nok lå under det jeg fikk inn, men som likevel var langt høyere enn det burde vært. Mange av de utgiftene jeg hadde var dessuten faste eller ting som bare rant ut av seg sjøl - et unødvendig dyrt mobilabonnement, et barnebidrag jeg visste var satt for høyt men som jeg hadde utsatt å klage på, bankgebyrer.

Denne tvilsomme holdninga om at sparing ikke var nødvendig når en har sparepenger (og huslån! Hva tenkte jeg egentlig?) fikk seg heldigvis et hardt slag i fjeset, og pengeprosjektet var i gang. Jeg kunne ikke lenger la inntekta diktere forbruket.

Ubehaget med å se på økonomien min anno 2006, for min og tydeligvis andres del, er at jeg hadde så lite kontroll over min egne økonomiske situasjon. Sjøl om jeg gjorde noen gode valg underveis (og noen dårlige etterpå) var det først når jeg fikk støtte utafra at jeg fikk det handlingsrommet som jeg har nå, og som folk er så imponert over hvordan jeg bruker.

Så pengeprosjektet er ikke bare en historie om å ta grep om en småvrien privatøkonomi, sjøl om det er det også. Det er ikke bare historien om inspirasjon og klart-du-kan-holdning, sjøl om jeg blir uforskamma lykkelig hver gang noen forteller at jeg har inspirert dem til å ta tak i økonomien sin.

Det handler om hva som er rammer og hva som er handlingsrom. Sjøl ikke de vi tenker på som uten valg er fullstendig uten valg, men det betyr ikke at rammene, både økonomiske og av andre slag, ikke betyr noe, eller ikke kan være så trange at det ikke finnes noen gode valg å gjøre. Vi blir stadig fortalt at vi kan gjøre hva som helst. Det er bullshit. Vi blir stadig fortalt at vi ikke har noe valg. Det er bullshit det også.

Pengeprosjektet handler om å se hva som er rammer og hva som er valg. De er overraskende gode til å kamuflere seg som hverandre. Pengeprosjektet er et spill som vel så gjerne kunne hett finn handlingsrommet. Så for åpen scene lærer jeg meg å se forskjellen på rammer og valg i privatøkonomien: Treff, bom, treff, treff.



*medmindre jeg hadde valgt mer dramatiske løsninger, som å flytte hjem til foreldre - en og en halv time reisevei fra barnet mitt. Det var jeg ikke villig til, men det var for all del et valg jeg sannsynligvis kunne ha tatt.