Sløsekalkulator og lattefaktor

Jeg fikk nylig tips via twitter om en sløsekalkulator. Konseptet er rett og slett at en skriver inn hvor mye en bruker i uka/måneden på noe ut over det en synes en trenger, og kalkulatoren regner ut hvor mye det blir på et år. Ikke noe en ikke kan gjøre sjøl, men noe de fleste av oss ikke kommer så langt som til å gjøre. Nyttig!

Teorien bak denne typen kalkulatorer er oppkalt etter det ypperste symbolet på å betale mye for noe en lager billig sjøl: Den heter lattefaktoren. Uttrykket er copyrighta (!) av en fyr som tjener penger på å fortelle folk om penger. Men han skøyt gull med denne: Det er lett å skjønne at det er mye penger å spare dersom de dropper eller kutter i et jevnlig inntak av dyr kaffe. 

For noen er det en befriende tanke: "Jepp, det er håp for meg også, sjøl om jeg aldri synes jeg har nok penger, så finnes det noe å kutte i!" For andre ser den ut til å trigge motsatt reaksjon: "Hvis jeg må fjerne hverdagens små gleder for å spare, kan det være det samme." Men lattefaktoren betyr ikke at alle som vil spare penger skal slutte med å drikke dyr kaffe. Det betyr derimot at vi alle har noe vi tankeløst, automatisk og ikke minst jevnlig bruker penger på. Der kan vi kutte.

Jeg har allerede skrivi om løsninga på min store sløsing: Mat og te på universitetet. I følge sløsekalkulatoren var det om lag 8.528 kr i året. Det stemmer sjølsagt ikke, siden jeg ikke er på Blindern hver uke, men om det så bare er halvparten er det fortsatt en stor sum penger. Penger jeg ikke har. Løsninga blei å fylle skapet mitt på Blindern med alle tinga jeg trenger for å ikke bruke penger der.

Lattefaktoren er en utmerket måte å kutte i overforbruk på. Det er nyttig for dem som har overforbruk, og jammen hadde ikke jeg litt jeg også. Men ikke så mye, og ikke hovedsaklig: Dette er ikke luksusfellen i bloggformat. Dette er bare et normalt tilfelle av lav inntekt som må løses på utgiftssida, i hvert fall for en stund framover. Min oppgave er heller å gjøre prioriteringer i grenselandet mellom overforbruk og nødvendigheter.

Problemet er at i likhet med lattefaktoren er veldig mange økonomiske råd basert nettopp på å kutte i det åpenbare overforbruket. Samtidig finnes det nok av oss som må kutte ut over overforbruket og som likevel ikke er over i krise eller fattigdom. De situasjonene er det mye vanskeligere å generalisere om, men det finnes ei råd for oss også, om ikke akkurat ekspertråd.