"Det kjennes som berg-og-dal-bane. Eller stigespillet. Eller kanskje tommyball." Det skreiv jeg da jeg hadde tømt bufferkontoen min fullstendig for å få råd til nytt tak. Jeg oppdaga at den nye situasjonen hadde noen veldig gode ting ved seg: Jeg visste omtrent hva jeg sto ovenfor, hvilke ressurser jeg hadde tilgjengelig. Det var vanskelig, ja, men også ganske oversiktelig. Det nye hovedmålet ga seg sjøl: Jeg trengte å fylle opp bufferkontoen igjen. Den posten avslutta jeg med å fortelle at jeg hadde "den der kilinga i magen jeg ofte får når jeg går opp et vanskelighetsnivå i et spill."
Ja, det er som et spill, og det er litt tanken bak hele pengeprosjektet: Jeg trengte å gjøre prosjektet interessant. Jeg ville nok fått gjort det likevel, jeg er god på viljestyrke, men for å virkelig få opp motivasjonen hjelper det å gjøre det moro - i mitt tilfelle å gjøre det til et spill.
Dette var før jeg hadde begynt å lese boka Reality is Broken av Jane McGonigal, men hun har samme anbefaling: Framgangen i spill er gjerne målt eller på anna vis synlig, så sjøl der det ikke er faktiske belønninger involvert, føler vi oss likevel belønna. Vi får det bekrefta utafra at vi har gjort en innsats. Det kan fort være mye mer tilfredsstillende enn virkeligheten - ikke rart folk kan bli hekta på spill!
McGonigal påpeker det absurde i at en del folk vil løse dette ved å sette heftige restriksjoner på spill, eller motsatt, hvis "virkeligheten ikke funker", tilbringe så lite tid i den som mulig. Hun foreslår heller å fikse virkeligheten ved å bruke spillprinsipper for å gjøre virkeligheten mer tilfredsstillende.
Det handler ikke bare om å få synliggjort det vi oppnår, men også om å bryte virkeligheten ned i deler som er lettere å takle. Det er lettere å gjøre ting når måla og skrittene for å komme dit er klart definerte, og når de er brutt ned i små nok deler.
Sjøl lagde McGonagle spillet SuperBetter etter en gjenstridig hjernerystelse som førte til såpass med understimulans at hun blei suicidal. Tanken er at det kan brukes til det meste av personlig vekst. Jeg tester ut SuperBetter nå, og det ser ut til å funke motiverende på mitt forsøk på å kutte sukker. Sjøl der motivasjonen ikke er strengt nødvendig, kan den jo likevel være innmari nyttig.
Hun er ikke den første som gjør virkeligheten lettere å få taket på på denne måten. Vi har mailinglista til FlyLady laga for å hjelpe husmødre ved hjelp av "baby steps", vi har SparkPeople, ei nettside som hjelper slankere ved hjelp av poengsystem for trening, å logge matinntaket sitt, å lese artikler og så videre. Ikke minst, vi har Chore Wars som lager konkurransespill med RPGreferranser av husarbeid.
Og denne bloggposten? Den er skrivi i Written? Kitten!, et program som viser deg et nytt bilde av søte pusekatter for hvert hundrede ord. Sjøl om jeg altså ikke mangla motivasjon for å skrive skader det slett ikke med søte pusekatter - og de minner meg om at jeg er produktiv. Pluss at den hjelper meg til å holde min indre Kreative SkriveSkrive og Den Indre Redaktøren fra hverandre, så Redaktøren ikke blander seg for mye når jeg skriver.
Så det mangler ikke nettsider som kan hjelpe oss med å hacke virkeligheten. Men sjøl om McGonigal ikke er først ute med å gjøre det, så er hun så vidt jeg veit den første som forklarer det. Damen er spillutvikler, spillnerd, og, glasur og sukkerstrø, hun har en doktorgrad i spill også. Hun har masse vettuge tanker om saken, både i boka si og ellers. Mer McGonigal? Her.
"Du kan virkelig det der med å gjøre møkk til gull," sa ei venninne da jeg først fortalte henne om pengeprosjektet. Hovedingrediensen er fortsatt at det å ha lite penger er noe møkk. Møkk egner seg kanskje ikke til å lage gull, men det er i visse tilfeller innmari bra gjødsel for gode prosjekter. Pengeprosjektet kjennes som et spill, på alle de gode måtene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar