Trangt?

"Men nå har dere jo hatt det trangt lenge..." sier en bekymra slektning. Jeg blir stum, overraska. Har vi det? Jeg innser plutselitg at det er en ting jeg opplever som så sjølsagt at jeg helt har glemt å formidle det her på bloggen og sikkert andre steder også: Vi har det ikke trangt økonomisk. Eller rettere sagt: Det oppleves ikke trangt.

"Men matbudsjettet deres, da?"

Nei, mat? Vi har en felleskonto. Vi bruker jevnt over mindre enn det vi setter inn på den. Vi har matstrategier som funker og hadde i grunnen tenkt å prøve å være litt mer pengeforsiktige på den fronten enn vi er nå. I grunnen bruker vi så mye penger på mat at jeg i grunnen har litt halvdårlig samvittighet for det, sjøl om SIFO ikke er enig. Vi unner oss de merkeligste og mest luksuriøse ting. "Mat"barer til å ha i veska i fall vi blir sultne på farta. Juksekjøttprodukter som fortsatt er dyrere enn vanlig kjøtt. Proteinpulvere. De absurddyre matvarene jevner vi for så vidt ut med å spise mye bønner, linser, grønnsaker og frukt, som jo ofte er billig mat, men sjøl der er vi noen luksusdyr: Økologisk ditt og datt, frukt langt utafor sesongen, linser på kartong i stedet for tørka, og i det hele tatt. Dessuten er det forhåpentligvis den slags vi ville spist mye av uansett.

Jeg tror aldri jeg har hatt råd til å bruke så mye penger på mat som jeg har gjort de siste fire åra eller så. Pengeprosjektet har vart et år nå, men det har ikke gjort noen dyptgripende endringer i matvanene sjøl om vi nok bruker mindre nå enn før jeg begynte med det. Det jeg veit er at kuttene mine i denne perioden har gått ut over usunnheter på farta og ikke hverdagsluksusen vår.

Jeg føler rett og slett ikke at det er sant at vi lever trangt. Jeg kjøper meg fortsatt te ute når hovedpoenget er å skravle med noen over den, men når jeg skal ha te på universitetet er det ingen grunn til å bruke så mye penger når jeg har te i bokskapet mitt og kan få varmtvann gratis. Det er ikke lenger å gå til den teen enn over plassen der de har overprisa te med soyamjølk.

Hvorfor tror folk da at vi har det så trangt? Den underliggende antakelsen her er nok at det å bruke lite penger må bety å ha det fælt. Det gjør ikke det. Nei, la oss heller si at jeg har effektivisert pengebruken min. Jeg har blitt en bedre planlegger. Det hender fortsatt jeg må innom en matbutikk på farta og kjøpe en flaske farris fordi jeg har glemt vannflaska hjemme. Det bare skjer mye, mye sjeldnere, og aldri fordi jeg bare hadde mer lyst på farris. Og de siste gangene der? Det er å gi opp noe, men ikke noe som føles viktig.

Trangt? Det var da jeg ikke hadde råd til å spare, det. Nå, derimot, har jeg endelig råd til å gjøre egne prioriteringer. Det er så verdt det. Og det føles ikke trangt. Det føles tvert imot som om verden åpner seg for meg.