Det har vært travelt. Det har vært eksamen, bryllup og hvetebrødsdager/komme-seg-etter-bryllupet-tid. Men nå er jeg forhåpentligvis i gang igjen og kan fortsette min noen-lunde-ukentlige pengeblogging.
--------------
Jeg har gjort en tabbe av det litt merkelige slaget, og jeg har gjort den så lenge pengeprosjektet har vart: Jeg har riktignok hatt en plan for over 90% av det som kommer inn på kontoen min så lenge det er faste inntekter. Overraskende penger, derimot, har jeg ikke hatt noen plan for.
Så hva har jeg gjort når jeg har fått andre penger? Alt for ofte ingenting: Pengene har kommet inn på hverdagskontoen og ikke blitt flytta videre til andre kontoer. Fra hverdagskontoen har de forsvinni litt etter litt uten at jeg er helt sikker på hva de har gått til. Kjenner jeg meg sjøl rett er det en tekopp her og en tekopp der som gjør det.
Unntaket er når det er store penger. Da jeg fikk tilbake på skatten i fjor sommer, for eksempel, dytta jeg mange av de pengene rett på bygging av buffer. Det var lett fordi det var planlagt, jeg visste at de kom. Noen ganger har jeg tatt gode valg ellers også. Noen hundrelapper jeg lånte bort til ei venninne før pengeprosjektet starta ba jeg henne sette inn på helsekontoen, for eksempel. Men det har hele tida forutsatt at jeg tenker meg om, og systemet mitt skal være mulig å kikke på dann og vann og ellers glemme.
Mindre beløp har dessuten fått lov å bare forsvinne. Det går jo ikke an. Sjøl om det ikke er så ofte at det dukker opp overraskelsespenger så tror jeg det er lurt å ha et system for det. Faktisk tror jeg det er såpass lurt at jeg har satt opp en plan bare for å ha en regel å handle etter så jeg ikke skal få for mye hovedbry - så kan den heller endres dersom jeg kommer på en bedre måte å gjøre det på.
25%: Til felleskontoen.
20%: Til helsekontoen.
20%: Til "fritt fram"- kontoen
35%: Til investeringskontoen
Så om jeg skulle få 2000 dumpende inn skal jeg enn så lenge sette over 500 til felleskontoen, 400 til helsekontoen, 400 til fritt fram-kontoen og 700 til investeringskontoen. (Penger jeg har fått for å bruke til noe bestemt er så klart unntatt, ellers ville det blitt bare rot.)
To av disse kontoene er nye. Fritt fram-kontoen er som navnet tyder på en konto med penger å bruke til hva-som-helst. Det er en fin ting å ha noen ekstra frie midler, men det har ikke vært plass til å prioritere det i systemet så langt. Nå, derimot, har jeg en fritt-fram-konto - og jeg veit at sjansen for at de pengene blir sølt bort er liten siden de faktisk må flyttes dersom jeg trenger noe derfra.
Investeringskontoen: Jeg har også oppretta en investeringskonto. Nei, jeg skal ikke bli aksjehandler, jeg skal drive litt god, gammeldags fondssparing med faste trekk (mer om det seinere) - og ha et sted å plassere overraskende penger. Jeg var usikker på om jeg heller skulle kaste penger på boliglånet mitt. Hva som i reine tall er best veit jeg ikke, men jeg veit at det blir vanskelig å gjøre regning med det om jeg putter penger i huset litt her, litt der. Så nok en midlertidig avgjørelse - jeg gjør ikke det. Rett og slett.
Jeg tror denne fordelingsnøkkelen kommer til å være bra - og jeg har fått sløsepenger som jeg kan bruke på akkurat hva jeg vil - men siden de bor på en egen konto får jeg ikke brukt dem uten å være bevisst på at jeg gjør det. Herlig.
Viser innlegg med etiketten om pengeprosjektet. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten om pengeprosjektet. Vis alle innlegg
mandag 8. juli 2013
onsdag 15. mai 2013
Trangt?
"Men nå har dere jo hatt det trangt lenge..." sier en bekymra slektning. Jeg blir stum, overraska. Har vi det? Jeg innser plutselitg at det er en ting jeg opplever som så sjølsagt at jeg helt har glemt å formidle det her på bloggen og sikkert andre steder også: Vi har det ikke trangt økonomisk. Eller rettere sagt: Det oppleves ikke trangt.
"Men matbudsjettet deres, da?"
Nei, mat? Vi har en felleskonto. Vi bruker jevnt over mindre enn det vi setter inn på den. Vi har matstrategier som funker og hadde i grunnen tenkt å prøve å være litt mer pengeforsiktige på den fronten enn vi er nå. I grunnen bruker vi så mye penger på mat at jeg i grunnen har litt halvdårlig samvittighet for det, sjøl om SIFO ikke er enig. Vi unner oss de merkeligste og mest luksuriøse ting. "Mat"barer til å ha i veska i fall vi blir sultne på farta. Juksekjøttprodukter som fortsatt er dyrere enn vanlig kjøtt. Proteinpulvere. De absurddyre matvarene jevner vi for så vidt ut med å spise mye bønner, linser, grønnsaker og frukt, som jo ofte er billig mat, men sjøl der er vi noen luksusdyr: Økologisk ditt og datt, frukt langt utafor sesongen, linser på kartong i stedet for tørka, og i det hele tatt. Dessuten er det forhåpentligvis den slags vi ville spist mye av uansett.
Jeg tror aldri jeg har hatt råd til å bruke så mye penger på mat som jeg har gjort de siste fire åra eller så. Pengeprosjektet har vart et år nå, men det har ikke gjort noen dyptgripende endringer i matvanene sjøl om vi nok bruker mindre nå enn før jeg begynte med det. Det jeg veit er at kuttene mine i denne perioden har gått ut over usunnheter på farta og ikke hverdagsluksusen vår.
Jeg føler rett og slett ikke at det er sant at vi lever trangt. Jeg kjøper meg fortsatt te ute når hovedpoenget er å skravle med noen over den, men når jeg skal ha te på universitetet er det ingen grunn til å bruke så mye penger når jeg har te i bokskapet mitt og kan få varmtvann gratis. Det er ikke lenger å gå til den teen enn over plassen der de har overprisa te med soyamjølk.
Hvorfor tror folk da at vi har det så trangt? Den underliggende antakelsen her er nok at det å bruke lite penger må bety å ha det fælt. Det gjør ikke det. Nei, la oss heller si at jeg har effektivisert pengebruken min. Jeg har blitt en bedre planlegger. Det hender fortsatt jeg må innom en matbutikk på farta og kjøpe en flaske farris fordi jeg har glemt vannflaska hjemme. Det bare skjer mye, mye sjeldnere, og aldri fordi jeg bare hadde mer lyst på farris. Og de siste gangene der? Det er å gi opp noe, men ikke noe som føles viktig.
Trangt? Det var da jeg ikke hadde råd til å spare, det. Nå, derimot, har jeg endelig råd til å gjøre egne prioriteringer. Det er så verdt det. Og det føles ikke trangt. Det føles tvert imot som om verden åpner seg for meg.
"Men matbudsjettet deres, da?"
Nei, mat? Vi har en felleskonto. Vi bruker jevnt over mindre enn det vi setter inn på den. Vi har matstrategier som funker og hadde i grunnen tenkt å prøve å være litt mer pengeforsiktige på den fronten enn vi er nå. I grunnen bruker vi så mye penger på mat at jeg i grunnen har litt halvdårlig samvittighet for det, sjøl om SIFO ikke er enig. Vi unner oss de merkeligste og mest luksuriøse ting. "Mat"barer til å ha i veska i fall vi blir sultne på farta. Juksekjøttprodukter som fortsatt er dyrere enn vanlig kjøtt. Proteinpulvere. De absurddyre matvarene jevner vi for så vidt ut med å spise mye bønner, linser, grønnsaker og frukt, som jo ofte er billig mat, men sjøl der er vi noen luksusdyr: Økologisk ditt og datt, frukt langt utafor sesongen, linser på kartong i stedet for tørka, og i det hele tatt. Dessuten er det forhåpentligvis den slags vi ville spist mye av uansett.
Jeg tror aldri jeg har hatt råd til å bruke så mye penger på mat som jeg har gjort de siste fire åra eller så. Pengeprosjektet har vart et år nå, men det har ikke gjort noen dyptgripende endringer i matvanene sjøl om vi nok bruker mindre nå enn før jeg begynte med det. Det jeg veit er at kuttene mine i denne perioden har gått ut over usunnheter på farta og ikke hverdagsluksusen vår.
Jeg føler rett og slett ikke at det er sant at vi lever trangt. Jeg kjøper meg fortsatt te ute når hovedpoenget er å skravle med noen over den, men når jeg skal ha te på universitetet er det ingen grunn til å bruke så mye penger når jeg har te i bokskapet mitt og kan få varmtvann gratis. Det er ikke lenger å gå til den teen enn over plassen der de har overprisa te med soyamjølk.
Hvorfor tror folk da at vi har det så trangt? Den underliggende antakelsen her er nok at det å bruke lite penger må bety å ha det fælt. Det gjør ikke det. Nei, la oss heller si at jeg har effektivisert pengebruken min. Jeg har blitt en bedre planlegger. Det hender fortsatt jeg må innom en matbutikk på farta og kjøpe en flaske farris fordi jeg har glemt vannflaska hjemme. Det bare skjer mye, mye sjeldnere, og aldri fordi jeg bare hadde mer lyst på farris. Og de siste gangene der? Det er å gi opp noe, men ikke noe som føles viktig.
Trangt? Det var da jeg ikke hadde råd til å spare, det. Nå, derimot, har jeg endelig råd til å gjøre egne prioriteringer. Det er så verdt det. Og det føles ikke trangt. Det føles tvert imot som om verden åpner seg for meg.
tirsdag 23. april 2013
Bloggbursdag!
Tenk, jeg har holdt på med pengeprosjektet i over et år! Da er det vel tid for oppsummering. Hva har jeg fått til på det året? Og hva overraska meg mest?
Fase 1: Usikkerhet og faste kutt
Jeg innså at jeg hadde et pengeproblem. I begynnelsen var det en lett panisk redusering av faste og nesten-faste utgifter. Jeg halverte telefonregninga mi, fikk sendt det skjemaet jeg hadde utsatt, og ikke minst bytta bank. Tanken bak å redusere faste utgifter er at sjøl om noen av beløpene kan virke små, så er det penger spart hver eneste måned i overskuelig framtid. Det er dette som skapte det handlingsrommet jeg har nå.
Jeg kutta ut te mellom forelesninger, og snack og mat på Blindern ellers - denne typen vaner er skrekkelig dyre sjøl når det ikke er hver gang, og det var ikke noe stort offer så snart jeg hadde fylt bokskapet mitt med alt jeg trengte. Jeg tok meg også kraftig sammen når det gjaldt bøker - først nedla jeg totalforbud mot nye innkjøp, men etter en stund satte jeg av 100 kroner i måneden til bøker, for jeg er sånn skrudd sammen at uten et lite bokbudsjett blir jeg visst desperat og ulykkelig, og da blir det vanskelig å opprettholde på sikt.
Fase 2: Gjenoppretting av sikkerhetsnett
Hele fase 1 foregikk uten at jeg egentlig visste akkurat hvordan situasjonen var. Enda hadde jeg mange penger, jeg bare visste at mange av dem måtte brukes, og akkurat hvor mange var ikke råd å si. Det blei alt, nesten. Det vil si, helsekontoen tømtes nesten, bufferkontoen helt, og det meste av det jeg hadde stående på hverdagskontoen og huskontoen gikk også med.
Så gikk jeg løs på å bygge opp bufferkontoen igjen. 1 500 kroner i måneden først, så 3 000, da skjemautfyllinga bar frukter. Også det jeg fikk tilbake på skatten, da.
Da bufferen hadde 20 000 på seg gikk jeg over til å fylle helsekontoen. Da den var full satte jeg av et halvt års sparing til korttidssparing (jeg er litt over halvveis i den nå).
Fase 3: Bolig
Det som kommer til å skje nå er antakeligvis mye bolig, både sikkerhets-nett og nedbetaling av gjeld. Og antakeligvis mer synsing og undersøkelser og mindre så-mye-har-jeg-nå - fordi ting stort sett går etter planen.
Også mat
Det jeg ikke har gjort er å se på matutgifter. Det betyr ikke at jeg ikke har gjort endringer: Mer strukturerte handleturer, en større omkalfatring av kjøleskapet, og noe netthandel. Vi har sikkert redusert matutgiftene våre også, men matten på akkurat det har det vært litt styrete å ta. Likevel, det kommer sikkert mer om mat etter hvert.
Og overraskelsen?
Jeg hadde trodd det hele skulle være mye vanskeligere. Det ser vanskeligere ut fra utsida enn det er i virkeligheta, skjønner jeg. En bit av meg tenker at om dette går så greit, hvorfor kan jeg ikke bare stramme inn enda mer? Men mer innstramming tror jeg bare ikke går. Derimot har jeg planer om å gå gjennom huskontoen for å se om det går an å redusere noen av de faste utgiftene som går derfra ytterligere. Det går alltids an å endre noe.
Men hovedsaklig skal jeg bare holde meg på sporet. Det er ikke så vanskelig det heller, om sporet er bra nok. Og det er det.
Fase 1: Usikkerhet og faste kutt
Jeg innså at jeg hadde et pengeproblem. I begynnelsen var det en lett panisk redusering av faste og nesten-faste utgifter. Jeg halverte telefonregninga mi, fikk sendt det skjemaet jeg hadde utsatt, og ikke minst bytta bank. Tanken bak å redusere faste utgifter er at sjøl om noen av beløpene kan virke små, så er det penger spart hver eneste måned i overskuelig framtid. Det er dette som skapte det handlingsrommet jeg har nå.
Jeg kutta ut te mellom forelesninger, og snack og mat på Blindern ellers - denne typen vaner er skrekkelig dyre sjøl når det ikke er hver gang, og det var ikke noe stort offer så snart jeg hadde fylt bokskapet mitt med alt jeg trengte. Jeg tok meg også kraftig sammen når det gjaldt bøker - først nedla jeg totalforbud mot nye innkjøp, men etter en stund satte jeg av 100 kroner i måneden til bøker, for jeg er sånn skrudd sammen at uten et lite bokbudsjett blir jeg visst desperat og ulykkelig, og da blir det vanskelig å opprettholde på sikt.
Fase 2: Gjenoppretting av sikkerhetsnett
Hele fase 1 foregikk uten at jeg egentlig visste akkurat hvordan situasjonen var. Enda hadde jeg mange penger, jeg bare visste at mange av dem måtte brukes, og akkurat hvor mange var ikke råd å si. Det blei alt, nesten. Det vil si, helsekontoen tømtes nesten, bufferkontoen helt, og det meste av det jeg hadde stående på hverdagskontoen og huskontoen gikk også med.
Så gikk jeg løs på å bygge opp bufferkontoen igjen. 1 500 kroner i måneden først, så 3 000, da skjemautfyllinga bar frukter. Også det jeg fikk tilbake på skatten, da.
Da bufferen hadde 20 000 på seg gikk jeg over til å fylle helsekontoen. Da den var full satte jeg av et halvt års sparing til korttidssparing (jeg er litt over halvveis i den nå).
Fase 3: Bolig
Det som kommer til å skje nå er antakeligvis mye bolig, både sikkerhets-nett og nedbetaling av gjeld. Og antakeligvis mer synsing og undersøkelser og mindre så-mye-har-jeg-nå - fordi ting stort sett går etter planen.
Også mat
Det jeg ikke har gjort er å se på matutgifter. Det betyr ikke at jeg ikke har gjort endringer: Mer strukturerte handleturer, en større omkalfatring av kjøleskapet, og noe netthandel. Vi har sikkert redusert matutgiftene våre også, men matten på akkurat det har det vært litt styrete å ta. Likevel, det kommer sikkert mer om mat etter hvert.
Og overraskelsen?
Jeg hadde trodd det hele skulle være mye vanskeligere. Det ser vanskeligere ut fra utsida enn det er i virkeligheta, skjønner jeg. En bit av meg tenker at om dette går så greit, hvorfor kan jeg ikke bare stramme inn enda mer? Men mer innstramming tror jeg bare ikke går. Derimot har jeg planer om å gå gjennom huskontoen for å se om det går an å redusere noen av de faste utgiftene som går derfra ytterligere. Det går alltids an å endre noe.
Men hovedsaklig skal jeg bare holde meg på sporet. Det er ikke så vanskelig det heller, om sporet er bra nok. Og det er det.
onsdag 20. mars 2013
En innrømmelse: Jeg har ikke noe budsjett
Kjære internett, jeg har en innrømmelse.
Alle de lure pengefolkene sier at jeg burde ha et budsjett. Vel, alle jeg har sett, hørt og lest, i hvert fall. Alle som på noe som helst vis kan kalles en autoritet. Og, vel, jeg har budsjetter, noen ganger, men som oftest har jeg det ikke. Store deler av pengeprosjektet har jeg ikke hatt noe budsjett ut over å ha pengene mine fordelt ut over flere konti, og inntekta mi fordeler seg likeens.
Det har gått helt bra.
Hele denne sammenlikninga av budsjett og regnskap? Joa, jeg holdt på med det da jeg var seksten, da vi lærte om sånt på videregående. Det var god trening i å bruke excel, men ut over det tror jeg ikke jeg lærte noe mer enn det som sto i læreboka. Siden det har jeg gjort budsjett-tingen nå og da, men aldri fulgt opp over tid.
Jeg klarer meg fint.
Regnskap har jeg aldri ført mer enn max en måned av gangen. Jeg har prøvd, for det er jo sånt en skal, og konsensus ser ut til å være at om en skal ha orden på privatøkonomien er dette noe en ikke har noe annet valg enn å gjøre. Særlig nå som jeg har et pengeprosjekt har det stikki litt dårlig samvittighet når budsjettene går ut på dato etter noen måneder og virkelig burde oppdateres og sammenliknes med regnskap og...
Jeg sparer 23% av inntekta mi til en usikker framtid og 8% av den til fremtidig luksus.
Noen ganger må jeg gjøre matten. Jeg må regne ut hva jeg har råd til. Jeg må sette opp en slags oversikt. Det er sikkert det formålet budsjetter og regnskaper skal tjene. Jeg må vite at jeg har penger til det jeg skal, men kontofordelinga mi gjør det for meg. Jeg må vite omtrent hva jeg bruker, men er det ikke det nettbanken er til?
Jeg er ingen autoritet når det gjelder penger, men dette ser ut til å funke.
Kanskje påstanden om at du må ha et budsjett og et regnskap for å ha et minimum av kontroll på privatøkonomien ikke er sann. Kanskje det er en sannhet som har gått ut på dato, eller som gjelder for noen og ikke for andre. Kanskje det som er et fantastisk verktøy for noen for andre er noe uoverstigelig stort som står mellom oss og orden?
Kanskje den påstanden hindrer folk i å ta grep om egen privatøkonomi?
Folk tror jeg har stålkontroll etter at jeg begynte med pengeprosjektet. Det er ikke sant. Jeg har ikke en gang et budsjett, langt mindre et regnskap. Det har jeg hatt noen stikk av dårlig samvittighet over. Men veit du hva?
Dette er bra nok. Dette er helt fint. Dette funker.
Alle de lure pengefolkene sier at jeg burde ha et budsjett. Vel, alle jeg har sett, hørt og lest, i hvert fall. Alle som på noe som helst vis kan kalles en autoritet. Og, vel, jeg har budsjetter, noen ganger, men som oftest har jeg det ikke. Store deler av pengeprosjektet har jeg ikke hatt noe budsjett ut over å ha pengene mine fordelt ut over flere konti, og inntekta mi fordeler seg likeens.
Det har gått helt bra.
Hele denne sammenlikninga av budsjett og regnskap? Joa, jeg holdt på med det da jeg var seksten, da vi lærte om sånt på videregående. Det var god trening i å bruke excel, men ut over det tror jeg ikke jeg lærte noe mer enn det som sto i læreboka. Siden det har jeg gjort budsjett-tingen nå og da, men aldri fulgt opp over tid.
Jeg klarer meg fint.
Regnskap har jeg aldri ført mer enn max en måned av gangen. Jeg har prøvd, for det er jo sånt en skal, og konsensus ser ut til å være at om en skal ha orden på privatøkonomien er dette noe en ikke har noe annet valg enn å gjøre. Særlig nå som jeg har et pengeprosjekt har det stikki litt dårlig samvittighet når budsjettene går ut på dato etter noen måneder og virkelig burde oppdateres og sammenliknes med regnskap og...
Jeg sparer 23% av inntekta mi til en usikker framtid og 8% av den til fremtidig luksus.
Noen ganger må jeg gjøre matten. Jeg må regne ut hva jeg har råd til. Jeg må sette opp en slags oversikt. Det er sikkert det formålet budsjetter og regnskaper skal tjene. Jeg må vite at jeg har penger til det jeg skal, men kontofordelinga mi gjør det for meg. Jeg må vite omtrent hva jeg bruker, men er det ikke det nettbanken er til?
Jeg er ingen autoritet når det gjelder penger, men dette ser ut til å funke.
Kanskje påstanden om at du må ha et budsjett og et regnskap for å ha et minimum av kontroll på privatøkonomien ikke er sann. Kanskje det er en sannhet som har gått ut på dato, eller som gjelder for noen og ikke for andre. Kanskje det som er et fantastisk verktøy for noen for andre er noe uoverstigelig stort som står mellom oss og orden?
Kanskje den påstanden hindrer folk i å ta grep om egen privatøkonomi?
Folk tror jeg har stålkontroll etter at jeg begynte med pengeprosjektet. Det er ikke sant. Jeg har ikke en gang et budsjett, langt mindre et regnskap. Det har jeg hatt noen stikk av dårlig samvittighet over. Men veit du hva?
Dette er bra nok. Dette er helt fint. Dette funker.
tirsdag 19. mars 2013
Skinnegang
Jeg har snakka om mål. Jeg har snakka om korttidsmål, både å få en grunnleggende orden på økonomien (check), et par kortvarige spareprosjekter, og langtidsmåla: Å ha penger å bruke på boligen der det trengs, samt etter hvert å nedbetale huslånet - det er jeg forresten i ferd med å hamre ut en plan for, mer om det seinere. Samtidig akter jeg å holde meg sjøl med denne luksusen (8% av inntekt, 25% av sparing). Jeg har til og med streifa borti hvor jeg vil med det hele. Likevel mangler det en bit: Har jeg virkelig lyst til å være tvunget til å holde på med dette styret for å holde orden på økonomien min?
De andre måla er konkrete og fine, de, men jeg har et litt vagere ett også: Jeg vil ha et system der ting blir bedre, ikke verre, om jeg bare lar ting gå av seg sjøl uten å forandre noe særlig. Det skal rulle og gå og forbedre økonomien min uten at jeg egentlig gjør noe - anna enn å leve litt under evne (dersom det er mulig å leve under evne når en har gjeld, da).
Det er meninga at pengeprosjektet mitt skal kreve lite vedlikehold, og jeg er i ferd med å bygge et system som sørger for det. Ved hjelp av autotrekk går pengene dit de skal når de kommer inn. Jeg har nettopp endra kontonummeret for utbetalinger hos skatteetaten sånn at de pengene går rett inn på helsekontoen, og det gjør forhåpentligvis at jeg ikke trenger å gjøre noe mer med den kontoen. Reiser, kurs og den slags tidligere nevnte luksus sparer jeg også til via autotrekk.
Vedlikeholdsdelen er enkel: Jeg går i nettbanken hver mandag for å betale regninger og trykke OK på efakturaer. Nå og da tenker jeg over om noe trenger å endres, eller hva jeg skal gjøre med løse tråder så de ikke lenger er løse tråder, eller hva jeg skal gjøre når neste mål er nådd. Det er det. Alt anna er valgfritt, så mye jeg rekker, gidder eller har lyst til.
Pengedelen av livet skal helst gå på skinner. Dersom jeg ikke gjør noe spesielt skal økonomien litt etter litt bli bedre. Det er et hovedmål for pengeprosjektet. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg akkurat det. Tro om det samme kan gjøres for andre områder av livet også? Jeg har noen erfaringer som tyder på at det kan det.
De andre måla er konkrete og fine, de, men jeg har et litt vagere ett også: Jeg vil ha et system der ting blir bedre, ikke verre, om jeg bare lar ting gå av seg sjøl uten å forandre noe særlig. Det skal rulle og gå og forbedre økonomien min uten at jeg egentlig gjør noe - anna enn å leve litt under evne (dersom det er mulig å leve under evne når en har gjeld, da).
Det er meninga at pengeprosjektet mitt skal kreve lite vedlikehold, og jeg er i ferd med å bygge et system som sørger for det. Ved hjelp av autotrekk går pengene dit de skal når de kommer inn. Jeg har nettopp endra kontonummeret for utbetalinger hos skatteetaten sånn at de pengene går rett inn på helsekontoen, og det gjør forhåpentligvis at jeg ikke trenger å gjøre noe mer med den kontoen. Reiser, kurs og den slags tidligere nevnte luksus sparer jeg også til via autotrekk.
Vedlikeholdsdelen er enkel: Jeg går i nettbanken hver mandag for å betale regninger og trykke OK på efakturaer. Nå og da tenker jeg over om noe trenger å endres, eller hva jeg skal gjøre med løse tråder så de ikke lenger er løse tråder, eller hva jeg skal gjøre når neste mål er nådd. Det er det. Alt anna er valgfritt, så mye jeg rekker, gidder eller har lyst til.
Pengedelen av livet skal helst gå på skinner. Dersom jeg ikke gjør noe spesielt skal økonomien litt etter litt bli bedre. Det er et hovedmål for pengeprosjektet. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg akkurat det. Tro om det samme kan gjøres for andre områder av livet også? Jeg har noen erfaringer som tyder på at det kan det.
mandag 9. april 2012
Min økonomiske grunnstruktur
Før jeg går i gang med "peik på tiltak og drøft"-delen av bloggen trengs det vel en grunnoversikt over meg, økonomien min og hvordan jeg organiserer den så folk slipper å lure på hvordan fellesøkonomien er organisert eller hvordan helsekontoen fungerer.
Først, en kjapp sjølmelding: 31årig student på NAVnåde. Var innmari sjuk, er studiefrisk nå, men ikke helfrisk. Har bodd med kjæresten siden i sommer. Har også en åtteåring på deltid. Jeg eier en leilighet - en halv tomannsbolig i Drammen. Har huslån på 2/3 av boligverdien, sånn omtrent. Jeg har penger på bok, ganske nøyaktig 154739 kroner. Dem blir det ikke mye igjen av dem etter å ha betalt for taket, men litt er det til overs dersom de holder seg innafor prisen de sa de skulle ha.
Over til hvordan jeg har valgt å organisere økonomien min de siste åra: Hovedformålet med denne måten å gjøre det på er stabilitet og forutsigbarhet i lommeboka - å gjøre mange av utgiftene faste for å ta svingningene ut av hovedkontoen min. Selve strukturen er ikke noe jeg i utgangspunktet har noen planer om å gjøre store forandringer på - men vi får se.
Jeg og samboeren har 25% fellesøkonomi. Det vil si at vi har en felleskonto der vi begge setter inn 25% av inntektene våre, og av den kontoen går utgifter til mat og husholdning og andre ting vi bestemmer oss for å kjøpe sammen. Litt ironisk er det jo at vi, begge sosialister, har gått for flat beskatning innen husholdninga, men i et ferskt samboerskap med ganske jevne inntekter tenker jeg at det er ryddig nok.
Jeg har også en huskonto, der jeg setter inn 4500 kroner i måneden, og han 4000. Denne ordninga sitter igjen fra da jeg hadde sambo som ikke var kjæreste. Fra huskontoen går utgifter som strøm, internett, renovasjon, renter og avdrag på huslån. Hvitevarer som går i stykker dekkes også herfra.
Så er det helsekontoen min. Jeg har relativt store helseutgifter, så da jeg arva oppretta jeg den og satte inn en del penger for å kunne bruke på behandling - jeg visste at jeg ellers kunne bli gjerrig på medisiner, og det har ikke helsa mi råd til. Nå er utgiftene til medisiner nede i 1424 kroner i måneden, og de er den største av disse helseutgiftene med god margin.
Jeg har en konto for sparing og krisepenger. Jeg har fram til nå spart 1500 kroner i måneden. Per nå ser jeg ingen måte jeg kan fortsette med det, men jeg er veldig glad jeg har gjort det så langt.
Så har jeg som så mange andre en brukskonto. Der kommer "inntekta" mi to ganger i måneden. Jeg har satt opp faste overføringer til huskonto og sparekonto. Datoene for disse overføringen må stadig flyttes litt på - det er vanskeligere å takle penger ansvarlig når en ikke får dem en gang i måneden som andre folk.
Jeg liker denne inndelinga, og den har absolutt gitt meg en jevnere hverdagsøkonomi. Dersom det fortsetter å være høyt prioritert kommer jeg nok til å fortsette med noe som likner en del på dette.
Først, en kjapp sjølmelding: 31årig student på NAVnåde. Var innmari sjuk, er studiefrisk nå, men ikke helfrisk. Har bodd med kjæresten siden i sommer. Har også en åtteåring på deltid. Jeg eier en leilighet - en halv tomannsbolig i Drammen. Har huslån på 2/3 av boligverdien, sånn omtrent. Jeg har penger på bok, ganske nøyaktig 154739 kroner. Dem blir det ikke mye igjen av dem etter å ha betalt for taket, men litt er det til overs dersom de holder seg innafor prisen de sa de skulle ha.
Over til hvordan jeg har valgt å organisere økonomien min de siste åra: Hovedformålet med denne måten å gjøre det på er stabilitet og forutsigbarhet i lommeboka - å gjøre mange av utgiftene faste for å ta svingningene ut av hovedkontoen min. Selve strukturen er ikke noe jeg i utgangspunktet har noen planer om å gjøre store forandringer på - men vi får se.
Jeg og samboeren har 25% fellesøkonomi. Det vil si at vi har en felleskonto der vi begge setter inn 25% av inntektene våre, og av den kontoen går utgifter til mat og husholdning og andre ting vi bestemmer oss for å kjøpe sammen. Litt ironisk er det jo at vi, begge sosialister, har gått for flat beskatning innen husholdninga, men i et ferskt samboerskap med ganske jevne inntekter tenker jeg at det er ryddig nok.
Jeg har også en huskonto, der jeg setter inn 4500 kroner i måneden, og han 4000. Denne ordninga sitter igjen fra da jeg hadde sambo som ikke var kjæreste. Fra huskontoen går utgifter som strøm, internett, renovasjon, renter og avdrag på huslån. Hvitevarer som går i stykker dekkes også herfra.
Så er det helsekontoen min. Jeg har relativt store helseutgifter, så da jeg arva oppretta jeg den og satte inn en del penger for å kunne bruke på behandling - jeg visste at jeg ellers kunne bli gjerrig på medisiner, og det har ikke helsa mi råd til. Nå er utgiftene til medisiner nede i 1424 kroner i måneden, og de er den største av disse helseutgiftene med god margin.
Jeg har en konto for sparing og krisepenger. Jeg har fram til nå spart 1500 kroner i måneden. Per nå ser jeg ingen måte jeg kan fortsette med det, men jeg er veldig glad jeg har gjort det så langt.
Så har jeg som så mange andre en brukskonto. Der kommer "inntekta" mi to ganger i måneden. Jeg har satt opp faste overføringer til huskonto og sparekonto. Datoene for disse overføringen må stadig flyttes litt på - det er vanskeligere å takle penger ansvarlig når en ikke får dem en gang i måneden som andre folk.
Jeg liker denne inndelinga, og den har absolutt gitt meg en jevnere hverdagsøkonomi. Dersom det fortsetter å være høyt prioritert kommer jeg nok til å fortsette med noe som likner en del på dette.
lørdag 7. april 2012
Om Pengeprosjektet
Jeg er flink med penger. Jeg veit hvordan det er å klare meg med lite, jeg kan skvise mye mat ut av kronene, jeg har peiling. Jeg pleide å ha budsjetter for alt mulig (regnskap er en annen historie). Så trengte jeg ikke det lenger, eller, ikke like mye. Jeg begynte å bruke mer. Jeg begynte å telle mindre.
Så kom en stor utgift jeg trodde var årevis unna og halvparten så stor som den ble. Pyttsann, dette kan vi budsjettere oss ut av, ikke sant? Fram med regneark og nettbankbrikke. Gjør matten, få grepet om talla, gjør det hele håndterlig. Det er sant, det er absolutt stedet å begynne, men denne gangen fikk jeg litt bakoversveis av det jeg så:
Etter faste utgifter vil jeg ende opp med 228 kroner i måneden. Det er kanskje ikke fullt så alarmerende som det kan høres ut som, for vi har organisert økonomien vår sånn at mat i husholdninga er en fast utgift, men det er skremmende nok. Ikke minst er det skummelt når privatøkonomien ikke er som jeg trodde at den var - flink-med-penger-identiteten fikk seg noen blåmerker der.
Det finnes tiltak jeg kan gjøre for å redusere de utgiftene, og denne bloggen kommer til å handle om sånt, men det er også spennende å se på de følelsesmessige sidene av å ha trange rammer økonomisk. Dessuten liker jeg å gjøre matten - se når den krasjer med det intuitive, og når den understøtter det.
Sjøl om ikke alt vil være like relevant for alle, tror jeg at det er noe å lære her. Jeg tror vi trenger å snakke djupt og grundig om penger. Det er det jeg har tenkt å forsøke meg på her. Det er det som er pengeprosjektet.
Så kom en stor utgift jeg trodde var årevis unna og halvparten så stor som den ble. Pyttsann, dette kan vi budsjettere oss ut av, ikke sant? Fram med regneark og nettbankbrikke. Gjør matten, få grepet om talla, gjør det hele håndterlig. Det er sant, det er absolutt stedet å begynne, men denne gangen fikk jeg litt bakoversveis av det jeg så:
Etter faste utgifter vil jeg ende opp med 228 kroner i måneden. Det er kanskje ikke fullt så alarmerende som det kan høres ut som, for vi har organisert økonomien vår sånn at mat i husholdninga er en fast utgift, men det er skremmende nok. Ikke minst er det skummelt når privatøkonomien ikke er som jeg trodde at den var - flink-med-penger-identiteten fikk seg noen blåmerker der.
Det finnes tiltak jeg kan gjøre for å redusere de utgiftene, og denne bloggen kommer til å handle om sånt, men det er også spennende å se på de følelsesmessige sidene av å ha trange rammer økonomisk. Dessuten liker jeg å gjøre matten - se når den krasjer med det intuitive, og når den understøtter det.
Sjøl om ikke alt vil være like relevant for alle, tror jeg at det er noe å lære her. Jeg tror vi trenger å snakke djupt og grundig om penger. Det er det jeg har tenkt å forsøke meg på her. Det er det som er pengeprosjektet.
Abonner på:
Innlegg (Atom)