Disse strategiene henger sammen og gjør hverandre både mer effektive og enklere å gjennomføre, men jeg vil likevel våge påstanden at de alle kan være verdt å gjøre sjøl om en ikke får gjort alt det andre.
1. Menyplanlegging. Vi får det ikke til hver uke, men som regel setter vi oss ned søndag kveld med kalenderbok og handleliste og setter en omtrentlig middag på hver dag. Bonus: Vi får samkjørt kalenderne våre.
Hvorfor menyplanlegging: Dette sparer oss for kasting av mat. Vi sparer tid. Vi blir mindre stressa. Punkt 2 ville neppe vært like nyttig uten matplanlegginga. Dessuten merker jeg at om vi ikke gjør det spiser vi vesentlig dårligere og kjedeligere mat.
2. Storhandel en gang i uka. Vi har ikke bil, men blir en gang i uka kjørt til der de billige grønnsakene er eller der vi trenger å kjøpe mange tunge ting fra.
Hvorfor storhandel: Denne strategien frir oss fra den forstyrrende vanlige hva-skal-vi-ha-til-middag-handlinga som jo er å be om impulskjøp på hver eneste handletur (ganga med hvor mange handleturer folk tar i uka kan det bli ganske mange penger ut av sånt). Dessuten, jeg gjentar: De billigste og ofte beste grønnsakene, se punkt 6.
3. Mat fra scratch. Neida, ikke all maten, og en del av dette må vi gjøre uansett på grunn av at vi er vanskelige, men det at vi må lage såpass mye fra bunnen av har vist seg å være en velsignelse i forkledning.
Hvorfor fra bunnen av? I tillegg til at det ofte er sunnere er det mye, mye billigere. Når det vanlige har blitt å lage mat fra bunnen av blir prisene på halvfabrikata fort mer fryktinngytende enn fristende. Dessuten er det ofte ikke vanskeligere eller mer tidkrevende å lage for eksempel ei purert suppe på frosne eller ferske grønnsaker enn å vispe ut pulver fra en pose i vann og la koke. Noen ganger selger halvfabrikataprodusentene faktisk tids- og arbeidsbesparelser, men vel så ofte selger de bare ideen om det, og den gidder jeg ikke kjøpe.
4. En omkalfatring av kjøleskapet. Grønnsaksskuffen er til grønnsaker, det veit alle. Men hva om det ikke er det som funker best likevel? Litt eksperimentering viste at det funker godt for oss å ha rester helt øverst, grønnsaker på de to midterste hyllene, alt det andre i den under der igjen - og bruke de to grønnsaksskuffene til glassene med alt mulig rart, samt ting som skal stå kaldt men som vi sjelden trenger å dra fram. Dessuten har vi oppretta en egen hylle i døra til salat på glass. Jeg våga ikke skryte av dette før vi hadde hatt det sånn en stund i fall det var vrient å opprettholde, men nå har det fungert siden desember og jeg unner meg å skryte uhemma.
5. Vegetarianisme og (forsøksvis) sunnhet. Ryktene vil ha det til at det er så dyrt å være veggis, og det er det sikkert... dersom diettendringa utelukkende går ut på å bytte ut alt kjøtt med kjøtterstatninger. Det er mildt sagt verken den vanlige eller den vettuge måten å gjøre vegetarianisme på.
Hvorfor veggismat? Det er mange grunner til at folk velger det, men her er den pengeprosjektrelevante: Kjøtt og kjøttmat er rett og slett skrekkelig dyrt, og det å kutte kjøttet til fordel for noe vegetarisk nå og da kan være en fin måte å strekke matbudsjettet litt lenger på. Jeg vil tippe at en fleksitarianisme som heller mot veganisme lett kan være den billigste måten å leve på, og internett er fult av oppskrifter om du er av dem som bruker det. Og gi meg ikke den der om proteiner.
6. Hvor vi handler. Det hender vi er innom både større, dyrere matvarebutikker og helsekost, men det meste handler vi på en av to steder: Rema* eller Elite*.
Hvorfor akkurat der? Det er lokale forskjeller, men min erfaring fra Drammen er at de er billigere uten å være dårligere. Sist jeg var innom Rema hadde de frosne blåbær til under seks kroner pakka, og frossen brokkoli til sju kroner og ti øre. Ikke verst. De begynner til og med å få på plass rar mat som soyayoghurt og havrefløte. Og på Elite er ofte grønnsakene av langt bedre kvalitet enn det vi finner på sjøl de butikkene som skryter av å være spesielt gode på sånt. Det blir som med halvfabrikataen: Noen ganger selger butikkene en idé om hva butikken er i tillegg til varene, og den ideen er det sjeldent verdt å betale ekstra for.
7. Netthandel. Ja, vi kjøper mat på internett, som regel fra USA. Det kan høres ganske sprøtt ut, men om en nettside med godt utvalg som tar 4 dollar i porto om en holder seg under 1.8 kg så henger det plutselig på greip likevel (javelda, det er iHerb*). Gitt at en også passer på å holde seg under tollgrensa, da. Sjøl da er netthandel et tveegga sverd, mer om det seinere en gang.
Hvorfor netthandel? Brukt riktig er det masse penger å spare. Vi har råd til en del spesialprodukter vi ikke ville tatt oss råd til ellers, og vi sparer penger på noen ting vi måtte kjøpt uansett. Solkrem, risprotein, soyamjølkpulver og så ymse anna finner veien til vårt lokale postkontor, til tross for at det ikke akkurat er kortreist.
Så alt i alt gjør vi mye på matfronten som funker for økonomien. Vi ser ut til å bruke om lag halvparten så mye som kalkulatoren til SIFOs standardbudsjett antyder at ville vært normalt for vår familie, og det skyldes på ingen måte mangel på luksusvarer. For å si det sånn: Det siste jeg spiste var kjøpebrød med cashewsmør, og for noen dager siden ba jeg internett om å sende meg fancy matbarer og porsjonspakker med peanøttsmør. Vi lever ikke akkurat magert sjøl nå. Jeg kan bare konkludere med at når vi likevel har såpass med forbedringspotensiale tør jeg ikke tenke på hvordan det står til med de som SIFOs standardbusjett er mynta på.
..................................................................
*Jeg har med vilje latt være å nevne spesifikke selskaper her verken for ris eller ros så langt i blogginga, men jeg har herved ombestemt meg. Skryt til dem som skryt skal ha. iHerb gir meg forresten småpenger om du kjøper noe etter å ha klikka på linken, så om du ikke liker sånt noe kan du heller google dem.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar