mandag 20. mai 2013

Følelser, homo economicus og en slags plan

Jeg er rimelig sikker på hva det mest rasjonelle å gjøre framover ville være: Å inntil videre akseptere at jeg har et boliglån som nedbetales i det tempoet som er avtalt. Det er plagsomt å ha gjeld, men det er ikke vettugt å betale den ned akkurat nå.

Følelsene mine er ikke enige. Følelsene mine brøler om gjeld og om å kvitte seg med den nå som renta er lav. Joda, renta kan gå opp, men det å mangle likviditet til overraskelser som kan komme på en som huseier er et langt større problem enn så lenge.

Modeller som baserer seg på at mennesket faktisk nå og da kan funke som rasjonell aktør er gjerne heller tvilsomme, men jeg har hørt meg og mine økonomiske valg blitt brukt som argument for. Kanskje det betyr at jeg er for dårlig til å vise fram det absurd irrasjonelle?

For inni meg brøler det stygge ord om gjeld. Jeg har noe i meg som vil kaste alt jeg har av ressurser på å slutte å ha gjeld, som når jeg leser hvor mange penger jeg har igjen av huslånet mitt bare ser utrygghet, utrygghet, utrygghet. Det hjelper ikke at jeg veit at gjeld kan være et nyttig verktøy i mange situasjoner, og at den situasjonen jeg er i så absolutt er en av dem. Det hjelper ikke at jeg minner meg sjøl om hvor mye lavere boutgifter jeg har nå, og at det er nettopp det som har gitt meg handlingsrommet som pengeprosjektet har oppstått i. Eller, hvis det hjelper er det i hvert fall ikke nok til å overbevise meg om at det er helt greit med det huslånet.

Dette har gitt meg en liten hodepine. Jeg har etter hvert hamra ut en plan, men jeg er ikke helt sikker på den enda. Den prøver å roe ned gjeldsangsten litt samtidig som jeg bygger den likviditeten som trengs. Den er som følger:
Juli 2013 til desember 2014 overfører vi i tillegg til de vanlige boutgiftene våre: 
  • 1500 kroner i måneden fra meg til boligkontoen 
  • 1500 kroner i måneden fra meg til en BSUkonto jeg har stående på dank som har høyere rente enn lånet mitt - og som kan brukes til å nedbetale lån seinere
  • 1500 kroner i måneden fra samboeren (som innen den tid er blitt ektemannen) til boligkontoen. 
Det vil i praksis si at 2/3 av de samla ressursene går til likviditetsbygging de atten månedene. Da skulle vi, renter ikke medregna, ha 54 000 mer på boligkontoen enn vi har nå. Det holder ikke om noe virkelig stort skulle komme på, så klart, men det hjelper likevel godt.

Litt av problemet er at det er vanskelig å si akkurat hvor mange penger det bør være på den kontoen, men min tommelfingerregel er 100 000 til overraskelser, om lag 20 000 til fleksibilitet (det har vi nå) og dessuten det vi måtte finne på å ha av forutsette utgifter.

God plan? Dårlig plan? Har jeg oversett noe viktig her?

Jeg er ikke Homo Economicus. Jeg er ikke sikker på om jeg overkompenserer for følelsene mine eller om jeg lar dem få for stort spillerom her. Jeg trenger rett og slett litt hjelp.

1 kommentar:

  1. Denne kommentaren har blitt fjernet av en bloggadministrator.

    SvarSlett