tirsdag 28. januar 2014

Frykten for billigmerkene

Billig = dårlig, meldte forsida av VG for ei tid tilbake. Det handler om mat, og baserer seg på at billige fiskekaker har lite fisk, billig rekesalat har lite reker og så videre. Akkurat den påstanden er sann nok, men konklusjonen vi får servert på forsida er likevel reint tullprat. At billigmat er dårlig er ofte sant om billigprodukter som er sentrert rundt en relativt dyr ingrediens: De har ofte mindre av den ingrediensen. Dyre ingredienser (gjerne bestående av dyr, og nei, jeg sier ikke dette bare fordi jeg liker ordspill) er en av de tingene som gjør en matvare dyrere, så det er rimelig nok at det å bruke mindre av den ingrediensen er produsentenes foretrukne måte å gjøre den typen matvare billigere på også. Så langt kan det høres ut som om VG har rett.

Det er bare det at dyre ingredienser bare er en av mange ting som gir et spenn i matvareprisene. De fleste billigutgaver av matvarer ikke er sentrert rundt noen dyr ingrediens. At en undergruppe billigprodukter representerer helheten er i beste fall noe en må argumentere for, og denne gangen ville de neppe funnet argumenter som holdt.

Jeg antar at ost i osten, fisk i fiskekakene og tilsvarende ting er noe de fleste av oss er villige til å betale for om vi kan, med hva med de andre billigmatene? Hva annet er vi villige til å betale ekstra for - og hva er vi det ikke? Hvilke ting gjør matvarer dyrere?

1. Arbeidskrafta. Lønninga til de som jobber med å produsere og frakte varene til oss er en bit av dette, hva slags verneutstyr og den slags de har på jobb er en annen. Folk som er opptatt av det og har muligheten kan velge å betale mer for ting som er produsert i land med ryddige arbeidsforhold eller ting som er merka som fairtrade. Dyrkingsmåter kan også være relevant her.

2. Merkevarer. Folk assosierer ofte kjente merker med kvalitet. Noen ganger er kvaliteten høyere, noen ganger er den lavere, noen ganger er den identisk. Ganske ofte er det til og med det samme produktet i forskjellig emballasje. Hvorfor vi velger å bruke penger på denne fordyrende faktoren som gir oss lite tilbake i form av produktet vi kjøper? Trygghet, både reell og innbildt er en bit av det, påvirkning av status en annen. Dessuten skaper merkevarer ofte en lojalitet hos kunden. Vi har nostalgi, assosiasjoner til vellykkethet og mange andre assosiasjoner som bidrar til å velge et merke i utgangspunktet. Når vi først har begynt å kjøpe et merke fortsetter vi ofte med det på autopilot, så kvaliteten kan være så ymse, og prisen trenger ikke å være i takt med kvaliteten for at det skal selge.

3. Kvalitet. Når det er sagt kan faktisk kvalitet både i resultat og i råvarer også være fordyrende. Her kan det være vanskelig å se hva som er hva, men stikkord jeg veit mange ser etter her er økologisk, kaldpressa osv. Som så ofte ellers er det ingen automatisk sammenheng, det gjelder å vite hvor det har noe å si: Kaldpressa olivenolje er en fin ting til sitt bruk, men hvis du skal bruke den til å lage badeolje av eller steike noe i er det lite mening i, og badeskrubben du lager av sukker blir ikke bedre av at sukkeret er økologisk.

4. Unngå ingredienser. Enten det er ingredienser vi vil unngå på grunn av allergi, intoleranse, etiske hensyn eller av sunnhet (reell eller informert av siste dose "forskningsformidling" fra dagspressen) er det ofte noen ingredienser forbrukere ofte ønsker å unngå. Dersom de blir mange nok kan produsentene begynne å fjerne dem - men vips, dukker de opp et annet sted, i hvert fall dersom de er et avfallsprodukt fra noe annet som faktisk selger. Legg for eksempel merke til at mer og mer mørk sjokolade på markedet inneholder melkefett. Jeg vil tippe at det, fjorårets lokale smørmanel til tross, likner måten USA lærte seg å spise heftige mengder ost på samtidig som lettmjølka kom på markedet.

5. Ønska ingredienser. Dette er kategorien vi begynte med: Noen ingredienser vi er ute etter å ha i maten kjører prisen i været, og det blir ikke skikkelig billig uten å kutte i de ingrediensene. Her er trikset å lese ingredienslistene og huske at også her hender det at de kjente merkevarene blir frista til de samme triksene som billigmerkene.


Jeg har altså kokt det ned til fem kategorier (som egentlig hver hadde fortjent en bloggpost), og enda har jeg valgt å utelate valget mellom forskjellige typer mat: Linser er billigere enn kylling, kylling er billigere enn laks osv. Jeg antar at vi alle skjønner at VGs påstand om at billig=dårlig ikke holder der heller.

Som sagt: Konklusjonen er ikke alltid den samme. Noen av disse kategoriene er det verdt å betale mer for og noen ikke, og rett valg er ikke det samme for alle heller - mine prioriteringer er ikke nødvendigvis dine. Jeg tester gjerne ting det står first price eller Rema1000 på, og de gangene jeg liker det like godt eller bedre fortsetter jeg med å kjøpe dem. Samtidig inneholder handlekurven min ofte ting det står fairtrade på, og nå og da står det jammen økologisk eller parfymefri også.

Antakelsen om at billigmerkene er dårligere funker ikke som retningslinje - noen ganger er de dårligere, noen ganger bedre, noen ganger ikke til å skille fra hverandre. Jeg kan godt betale mer for bedre mat, men jeg betaler ikke for at det står riktig merke på pakka. Det er nemlig ikke hold i påstanden om at billig mat er dårligere.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar