Etter at nølinga om hvordan gripe an pengebruken når det gjelder mat hadde vart og vart fant jeg ut at antakelsen min om hvordan det måtte gjøres ikke holdt mål.
Spare kvitteringer, ja, det gjorde jeg. Fire måneder kvitteringer for matinnkjøp ligger fortsatt pent sortert
etter måned i ei mappe, men jeg ante ikke hvordan jeg skulle få
informasjonen jeg trengte ut av det. Jeg hadde nemlig tenkt å gjøre som alle andre så ut til å gjøre, sjøl når det ikke passa mitt liv i det hele tatt. Ja, det er omtrent det samme som med budsjetter: Hvis "alle" (eller i hvert fall alle en tenker på som autoriteter) gjør det, er det fort å tenke at det må passe alle, og det er ikke nødvendigvis sant.
Noen grunner til at den skoen ikke passa:
- Vi er ikke en sånn familie som handler inn det vi trenger å spise den måneden og ferdig med det. Om vi svenskehandler (og det gjør vi et par ganger i året) så handler vi så mye at de andre svenskehanderne ler av oss, og tilsvarende når noe er på tilbud som vi veit at vi vil bruke opp før det går ut på dato. Dette henger sammen med at vi er heldige nok til å ha en matbod. Mer om det på sikt.
- Bare det å observere noe påvirker det, og det er særlig sant når en skal observere egne valg. Vi spiser allerede billigere enn vi gjorde, kanskje fordi jeg visste at jeg ønska at felleskontoen skulle øke, ikke minske.
- Valgene våre om mat skjer så klart til dels også i butikken, men matvalgene skjer vel så mye ved kjøkkenbenken når maten skal planlegges, tilberedes eller gripes i forbifarta. Dette henger nok også sammen med at vi alltid har masse, masse, masse mat.
- Netthandel av mat (det høres absurd ut, men det er økonomisk forsvarlig, jeg lover) er en fin strategi, men det ødelegger skikkelig for jevnheten i regnskapet.
- Vi har rare dietter. Det betyr at vi må kjøpe litt dyr mat nå og da for å ikke spise ensidig.
- Vi er litt vanskelige. Det vil si, vi velger å ha rom for å være litt vanskelige: Kaffe, te og kakao skal helst være fairtrade, gulrøttene og havregrynene økologiske, og mesteparten av oljen av det bra slaget. Handlekurvene våre pleier å være et sammensurium av fairtrade, økologisk, grønnsaker og butikkmerker.
Alt i alt: Hva vi bruker en måned sier lite om hva vi bruker en annen.
Jeg har tenkt på å regne ut priser på det vi lager, og det skal jeg nok gjøre litt av, men jeg har ikke tenkt å regne ut prisen på hvert eneste måltid, det blir rett og slett for mye.
Et bedre mål er kanskje hvor mye penger vi har hatt gående inn på felleskontoen, for den bruker vi nesten utelukkende til husholdningsinnkjøp, men sjøl etter en kikk inn der kan jeg ikke si annet enn at vi det siste halve året har hatt en ujevn strøm inn dit og at vi sjelden faktisk har sett bunnen av kontoen. Et lite guesstimate: Vi har brukt ca 3500 kroner på mat og sånt i måneden. Til sammenlikning sier SIFOs standardbudsjettkalkulator at mat og drikke, andre dagligvarer og andre husholdningsartikler til sammen for vår familie blir 6990 - det dobbelte, altså. Og da har vi ikke regna med noe av det SIFO kaller "personlig pleie," noe jeg regner med at inkluderer ting som sjampo, deodorant og den slags som også går av vår felleskonto.
Sånn sett kan en si at vi ikke er i trøbbel når det gjelder matbudsjettet. Luksusen vår er til en viss grad bevisst valgt. Likevel skal den pirkes litt mer i, og det er mye å si om hva vi gjør for å bruke lite også. På sikt.
Så nå skal jeg kaste de fire månedene med kvitteringer. De er åpenbart ikke rette verktøyet for å gi meg orden og oversikt på matforbruksfronten.
lørdag 27. april 2013
tirsdag 23. april 2013
Bloggbursdag!
Tenk, jeg har holdt på med pengeprosjektet i over et år! Da er det vel tid for oppsummering. Hva har jeg fått til på det året? Og hva overraska meg mest?
Fase 1: Usikkerhet og faste kutt
Jeg innså at jeg hadde et pengeproblem. I begynnelsen var det en lett panisk redusering av faste og nesten-faste utgifter. Jeg halverte telefonregninga mi, fikk sendt det skjemaet jeg hadde utsatt, og ikke minst bytta bank. Tanken bak å redusere faste utgifter er at sjøl om noen av beløpene kan virke små, så er det penger spart hver eneste måned i overskuelig framtid. Det er dette som skapte det handlingsrommet jeg har nå.
Jeg kutta ut te mellom forelesninger, og snack og mat på Blindern ellers - denne typen vaner er skrekkelig dyre sjøl når det ikke er hver gang, og det var ikke noe stort offer så snart jeg hadde fylt bokskapet mitt med alt jeg trengte. Jeg tok meg også kraftig sammen når det gjaldt bøker - først nedla jeg totalforbud mot nye innkjøp, men etter en stund satte jeg av 100 kroner i måneden til bøker, for jeg er sånn skrudd sammen at uten et lite bokbudsjett blir jeg visst desperat og ulykkelig, og da blir det vanskelig å opprettholde på sikt.
Fase 2: Gjenoppretting av sikkerhetsnett
Hele fase 1 foregikk uten at jeg egentlig visste akkurat hvordan situasjonen var. Enda hadde jeg mange penger, jeg bare visste at mange av dem måtte brukes, og akkurat hvor mange var ikke råd å si. Det blei alt, nesten. Det vil si, helsekontoen tømtes nesten, bufferkontoen helt, og det meste av det jeg hadde stående på hverdagskontoen og huskontoen gikk også med.
Så gikk jeg løs på å bygge opp bufferkontoen igjen. 1 500 kroner i måneden først, så 3 000, da skjemautfyllinga bar frukter. Også det jeg fikk tilbake på skatten, da.
Da bufferen hadde 20 000 på seg gikk jeg over til å fylle helsekontoen. Da den var full satte jeg av et halvt års sparing til korttidssparing (jeg er litt over halvveis i den nå).
Fase 3: Bolig
Det som kommer til å skje nå er antakeligvis mye bolig, både sikkerhets-nett og nedbetaling av gjeld. Og antakeligvis mer synsing og undersøkelser og mindre så-mye-har-jeg-nå - fordi ting stort sett går etter planen.
Også mat
Det jeg ikke har gjort er å se på matutgifter. Det betyr ikke at jeg ikke har gjort endringer: Mer strukturerte handleturer, en større omkalfatring av kjøleskapet, og noe netthandel. Vi har sikkert redusert matutgiftene våre også, men matten på akkurat det har det vært litt styrete å ta. Likevel, det kommer sikkert mer om mat etter hvert.
Og overraskelsen?
Jeg hadde trodd det hele skulle være mye vanskeligere. Det ser vanskeligere ut fra utsida enn det er i virkeligheta, skjønner jeg. En bit av meg tenker at om dette går så greit, hvorfor kan jeg ikke bare stramme inn enda mer? Men mer innstramming tror jeg bare ikke går. Derimot har jeg planer om å gå gjennom huskontoen for å se om det går an å redusere noen av de faste utgiftene som går derfra ytterligere. Det går alltids an å endre noe.
Men hovedsaklig skal jeg bare holde meg på sporet. Det er ikke så vanskelig det heller, om sporet er bra nok. Og det er det.
Fase 1: Usikkerhet og faste kutt
Jeg innså at jeg hadde et pengeproblem. I begynnelsen var det en lett panisk redusering av faste og nesten-faste utgifter. Jeg halverte telefonregninga mi, fikk sendt det skjemaet jeg hadde utsatt, og ikke minst bytta bank. Tanken bak å redusere faste utgifter er at sjøl om noen av beløpene kan virke små, så er det penger spart hver eneste måned i overskuelig framtid. Det er dette som skapte det handlingsrommet jeg har nå.
Jeg kutta ut te mellom forelesninger, og snack og mat på Blindern ellers - denne typen vaner er skrekkelig dyre sjøl når det ikke er hver gang, og det var ikke noe stort offer så snart jeg hadde fylt bokskapet mitt med alt jeg trengte. Jeg tok meg også kraftig sammen når det gjaldt bøker - først nedla jeg totalforbud mot nye innkjøp, men etter en stund satte jeg av 100 kroner i måneden til bøker, for jeg er sånn skrudd sammen at uten et lite bokbudsjett blir jeg visst desperat og ulykkelig, og da blir det vanskelig å opprettholde på sikt.
Fase 2: Gjenoppretting av sikkerhetsnett
Hele fase 1 foregikk uten at jeg egentlig visste akkurat hvordan situasjonen var. Enda hadde jeg mange penger, jeg bare visste at mange av dem måtte brukes, og akkurat hvor mange var ikke råd å si. Det blei alt, nesten. Det vil si, helsekontoen tømtes nesten, bufferkontoen helt, og det meste av det jeg hadde stående på hverdagskontoen og huskontoen gikk også med.
Så gikk jeg løs på å bygge opp bufferkontoen igjen. 1 500 kroner i måneden først, så 3 000, da skjemautfyllinga bar frukter. Også det jeg fikk tilbake på skatten, da.
Da bufferen hadde 20 000 på seg gikk jeg over til å fylle helsekontoen. Da den var full satte jeg av et halvt års sparing til korttidssparing (jeg er litt over halvveis i den nå).
Fase 3: Bolig
Det som kommer til å skje nå er antakeligvis mye bolig, både sikkerhets-nett og nedbetaling av gjeld. Og antakeligvis mer synsing og undersøkelser og mindre så-mye-har-jeg-nå - fordi ting stort sett går etter planen.
Også mat
Det jeg ikke har gjort er å se på matutgifter. Det betyr ikke at jeg ikke har gjort endringer: Mer strukturerte handleturer, en større omkalfatring av kjøleskapet, og noe netthandel. Vi har sikkert redusert matutgiftene våre også, men matten på akkurat det har det vært litt styrete å ta. Likevel, det kommer sikkert mer om mat etter hvert.
Og overraskelsen?
Jeg hadde trodd det hele skulle være mye vanskeligere. Det ser vanskeligere ut fra utsida enn det er i virkeligheta, skjønner jeg. En bit av meg tenker at om dette går så greit, hvorfor kan jeg ikke bare stramme inn enda mer? Men mer innstramming tror jeg bare ikke går. Derimot har jeg planer om å gå gjennom huskontoen for å se om det går an å redusere noen av de faste utgiftene som går derfra ytterligere. Det går alltids an å endre noe.
Men hovedsaklig skal jeg bare holde meg på sporet. Det er ikke så vanskelig det heller, om sporet er bra nok. Og det er det.
tirsdag 2. april 2013
Kjapp, smårotete oppdatering
Jeg har spart opp nok penger til sykkel - og jeg har kjøpt sykkel. For en times tid sida. Jeg hadde også nettopp fått noen penger i gave, så jeg la på åtte hundre kroner og kjøpte meg en enda dyrere sykkel enn jeg hadde tenkt. Var det et godt valg? Jeg tror det, men det gjenstår å se.
Nå som det første av de kortvarige spareprosjektene er avslutta går jeg løs på neste: Sparing til sommerleir. Etter det er det strake veien til større boligkonto og muligens nedbetaling av lån - og grunnøkonomi på skinner.
Ellers har jeg endelig oppdaga flere norske pengeblogger, og registrert meg på forumet Pengevett. Brått følte jeg meg litt mindre sær. Merkelig at en blir sær av å sette noen rammer for egen privatøkonomi i grunnen.
Men først og fremst: Hurra, jeg har en sykkel! Nok en bit av livet er satt i orden, og det føles innmari bra.
tirsdag 26. mars 2013
Mem
Disse spørsmåla har gått rundt på internett, og jeg liker memer (i den ikke-vitenskaplige betydninga av ordet). Så:
Hva ville du gjort om du plutselig fant/fikk:
100 kroner: Jeg ville gitt pengene til et godt formål som respekterte engangsgivere (en sjeldenhet, dessverre). Hadde det skjedd i dag ville jeg nok sendt dem rett til MEandYou som prøver å crowdfunde et lovende forskningsprosjekt på ME som forskningsrådet godkjente som bra nok men ikke prioriterte.
1 000 kroner: Jeg ville tenkt på det som inntekt og dermed satt 25% på felleskontoen. Resten ville jeg antakeligvis satt på helsekontoen, eller plassert på nærmeste spareprosjekt (akkurat nå: Sykkel.)
10 000 kroner: Som forrige, eller kanskje satt på en konto for overraskelsespenger.
100 000 kroner: Disse hadde jeg nok plassert på boligkontoen. Det er omtrent så mye ekstra som burde finnes der i tilfelle HusKatastrofe.
1 000 000 kroner: Hundre tusen ville gått på huskontoen, jeg ville ha nedbetalt boliglånet, og resten tror jeg jammen hadde gått til en ferie. Så måtte jeg satt meg ned og gjort matten på hvor mye jeg nå skulle spare, og hva til, om forbruket skulle økes, og i så fall hvorfor og til hva.
10 000 000 kroner: I tillegg til huskonto og gjeldsfrihet som over ville jeg nok satt av en engangssum til oppussing og litt luksus - og så satt meg ned for å lære mer om økonomisk og etisk bærekraftig investering.
Hva ville du gjort?
Hva ville du gjort om du plutselig fant/fikk:
100 kroner: Jeg ville gitt pengene til et godt formål som respekterte engangsgivere (en sjeldenhet, dessverre). Hadde det skjedd i dag ville jeg nok sendt dem rett til MEandYou som prøver å crowdfunde et lovende forskningsprosjekt på ME som forskningsrådet godkjente som bra nok men ikke prioriterte.
1 000 kroner: Jeg ville tenkt på det som inntekt og dermed satt 25% på felleskontoen. Resten ville jeg antakeligvis satt på helsekontoen, eller plassert på nærmeste spareprosjekt (akkurat nå: Sykkel.)
10 000 kroner: Som forrige, eller kanskje satt på en konto for overraskelsespenger.
100 000 kroner: Disse hadde jeg nok plassert på boligkontoen. Det er omtrent så mye ekstra som burde finnes der i tilfelle HusKatastrofe.
1 000 000 kroner: Hundre tusen ville gått på huskontoen, jeg ville ha nedbetalt boliglånet, og resten tror jeg jammen hadde gått til en ferie. Så måtte jeg satt meg ned og gjort matten på hvor mye jeg nå skulle spare, og hva til, om forbruket skulle økes, og i så fall hvorfor og til hva.
10 000 000 kroner: I tillegg til huskonto og gjeldsfrihet som over ville jeg nok satt av en engangssum til oppussing og litt luksus - og så satt meg ned for å lære mer om økonomisk og etisk bærekraftig investering.
Hva ville du gjort?
onsdag 20. mars 2013
En innrømmelse: Jeg har ikke noe budsjett
Kjære internett, jeg har en innrømmelse.
Alle de lure pengefolkene sier at jeg burde ha et budsjett. Vel, alle jeg har sett, hørt og lest, i hvert fall. Alle som på noe som helst vis kan kalles en autoritet. Og, vel, jeg har budsjetter, noen ganger, men som oftest har jeg det ikke. Store deler av pengeprosjektet har jeg ikke hatt noe budsjett ut over å ha pengene mine fordelt ut over flere konti, og inntekta mi fordeler seg likeens.
Det har gått helt bra.
Hele denne sammenlikninga av budsjett og regnskap? Joa, jeg holdt på med det da jeg var seksten, da vi lærte om sånt på videregående. Det var god trening i å bruke excel, men ut over det tror jeg ikke jeg lærte noe mer enn det som sto i læreboka. Siden det har jeg gjort budsjett-tingen nå og da, men aldri fulgt opp over tid.
Jeg klarer meg fint.
Regnskap har jeg aldri ført mer enn max en måned av gangen. Jeg har prøvd, for det er jo sånt en skal, og konsensus ser ut til å være at om en skal ha orden på privatøkonomien er dette noe en ikke har noe annet valg enn å gjøre. Særlig nå som jeg har et pengeprosjekt har det stikki litt dårlig samvittighet når budsjettene går ut på dato etter noen måneder og virkelig burde oppdateres og sammenliknes med regnskap og...
Jeg sparer 23% av inntekta mi til en usikker framtid og 8% av den til fremtidig luksus.
Noen ganger må jeg gjøre matten. Jeg må regne ut hva jeg har råd til. Jeg må sette opp en slags oversikt. Det er sikkert det formålet budsjetter og regnskaper skal tjene. Jeg må vite at jeg har penger til det jeg skal, men kontofordelinga mi gjør det for meg. Jeg må vite omtrent hva jeg bruker, men er det ikke det nettbanken er til?
Jeg er ingen autoritet når det gjelder penger, men dette ser ut til å funke.
Kanskje påstanden om at du må ha et budsjett og et regnskap for å ha et minimum av kontroll på privatøkonomien ikke er sann. Kanskje det er en sannhet som har gått ut på dato, eller som gjelder for noen og ikke for andre. Kanskje det som er et fantastisk verktøy for noen for andre er noe uoverstigelig stort som står mellom oss og orden?
Kanskje den påstanden hindrer folk i å ta grep om egen privatøkonomi?
Folk tror jeg har stålkontroll etter at jeg begynte med pengeprosjektet. Det er ikke sant. Jeg har ikke en gang et budsjett, langt mindre et regnskap. Det har jeg hatt noen stikk av dårlig samvittighet over. Men veit du hva?
Dette er bra nok. Dette er helt fint. Dette funker.
Alle de lure pengefolkene sier at jeg burde ha et budsjett. Vel, alle jeg har sett, hørt og lest, i hvert fall. Alle som på noe som helst vis kan kalles en autoritet. Og, vel, jeg har budsjetter, noen ganger, men som oftest har jeg det ikke. Store deler av pengeprosjektet har jeg ikke hatt noe budsjett ut over å ha pengene mine fordelt ut over flere konti, og inntekta mi fordeler seg likeens.
Det har gått helt bra.
Hele denne sammenlikninga av budsjett og regnskap? Joa, jeg holdt på med det da jeg var seksten, da vi lærte om sånt på videregående. Det var god trening i å bruke excel, men ut over det tror jeg ikke jeg lærte noe mer enn det som sto i læreboka. Siden det har jeg gjort budsjett-tingen nå og da, men aldri fulgt opp over tid.
Jeg klarer meg fint.
Regnskap har jeg aldri ført mer enn max en måned av gangen. Jeg har prøvd, for det er jo sånt en skal, og konsensus ser ut til å være at om en skal ha orden på privatøkonomien er dette noe en ikke har noe annet valg enn å gjøre. Særlig nå som jeg har et pengeprosjekt har det stikki litt dårlig samvittighet når budsjettene går ut på dato etter noen måneder og virkelig burde oppdateres og sammenliknes med regnskap og...
Jeg sparer 23% av inntekta mi til en usikker framtid og 8% av den til fremtidig luksus.
Noen ganger må jeg gjøre matten. Jeg må regne ut hva jeg har råd til. Jeg må sette opp en slags oversikt. Det er sikkert det formålet budsjetter og regnskaper skal tjene. Jeg må vite at jeg har penger til det jeg skal, men kontofordelinga mi gjør det for meg. Jeg må vite omtrent hva jeg bruker, men er det ikke det nettbanken er til?
Jeg er ingen autoritet når det gjelder penger, men dette ser ut til å funke.
Kanskje påstanden om at du må ha et budsjett og et regnskap for å ha et minimum av kontroll på privatøkonomien ikke er sann. Kanskje det er en sannhet som har gått ut på dato, eller som gjelder for noen og ikke for andre. Kanskje det som er et fantastisk verktøy for noen for andre er noe uoverstigelig stort som står mellom oss og orden?
Kanskje den påstanden hindrer folk i å ta grep om egen privatøkonomi?
Folk tror jeg har stålkontroll etter at jeg begynte med pengeprosjektet. Det er ikke sant. Jeg har ikke en gang et budsjett, langt mindre et regnskap. Det har jeg hatt noen stikk av dårlig samvittighet over. Men veit du hva?
Dette er bra nok. Dette er helt fint. Dette funker.
tirsdag 19. mars 2013
Skinnegang
Jeg har snakka om mål. Jeg har snakka om korttidsmål, både å få en grunnleggende orden på økonomien (check), et par kortvarige spareprosjekter, og langtidsmåla: Å ha penger å bruke på boligen der det trengs, samt etter hvert å nedbetale huslånet - det er jeg forresten i ferd med å hamre ut en plan for, mer om det seinere. Samtidig akter jeg å holde meg sjøl med denne luksusen (8% av inntekt, 25% av sparing). Jeg har til og med streifa borti hvor jeg vil med det hele. Likevel mangler det en bit: Har jeg virkelig lyst til å være tvunget til å holde på med dette styret for å holde orden på økonomien min?
De andre måla er konkrete og fine, de, men jeg har et litt vagere ett også: Jeg vil ha et system der ting blir bedre, ikke verre, om jeg bare lar ting gå av seg sjøl uten å forandre noe særlig. Det skal rulle og gå og forbedre økonomien min uten at jeg egentlig gjør noe - anna enn å leve litt under evne (dersom det er mulig å leve under evne når en har gjeld, da).
Det er meninga at pengeprosjektet mitt skal kreve lite vedlikehold, og jeg er i ferd med å bygge et system som sørger for det. Ved hjelp av autotrekk går pengene dit de skal når de kommer inn. Jeg har nettopp endra kontonummeret for utbetalinger hos skatteetaten sånn at de pengene går rett inn på helsekontoen, og det gjør forhåpentligvis at jeg ikke trenger å gjøre noe mer med den kontoen. Reiser, kurs og den slags tidligere nevnte luksus sparer jeg også til via autotrekk.
Vedlikeholdsdelen er enkel: Jeg går i nettbanken hver mandag for å betale regninger og trykke OK på efakturaer. Nå og da tenker jeg over om noe trenger å endres, eller hva jeg skal gjøre med løse tråder så de ikke lenger er løse tråder, eller hva jeg skal gjøre når neste mål er nådd. Det er det. Alt anna er valgfritt, så mye jeg rekker, gidder eller har lyst til.
Pengedelen av livet skal helst gå på skinner. Dersom jeg ikke gjør noe spesielt skal økonomien litt etter litt bli bedre. Det er et hovedmål for pengeprosjektet. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg akkurat det. Tro om det samme kan gjøres for andre områder av livet også? Jeg har noen erfaringer som tyder på at det kan det.
De andre måla er konkrete og fine, de, men jeg har et litt vagere ett også: Jeg vil ha et system der ting blir bedre, ikke verre, om jeg bare lar ting gå av seg sjøl uten å forandre noe særlig. Det skal rulle og gå og forbedre økonomien min uten at jeg egentlig gjør noe - anna enn å leve litt under evne (dersom det er mulig å leve under evne når en har gjeld, da).
Det er meninga at pengeprosjektet mitt skal kreve lite vedlikehold, og jeg er i ferd med å bygge et system som sørger for det. Ved hjelp av autotrekk går pengene dit de skal når de kommer inn. Jeg har nettopp endra kontonummeret for utbetalinger hos skatteetaten sånn at de pengene går rett inn på helsekontoen, og det gjør forhåpentligvis at jeg ikke trenger å gjøre noe mer med den kontoen. Reiser, kurs og den slags tidligere nevnte luksus sparer jeg også til via autotrekk.
Vedlikeholdsdelen er enkel: Jeg går i nettbanken hver mandag for å betale regninger og trykke OK på efakturaer. Nå og da tenker jeg over om noe trenger å endres, eller hva jeg skal gjøre med løse tråder så de ikke lenger er løse tråder, eller hva jeg skal gjøre når neste mål er nådd. Det er det. Alt anna er valgfritt, så mye jeg rekker, gidder eller har lyst til.
Pengedelen av livet skal helst gå på skinner. Dersom jeg ikke gjør noe spesielt skal økonomien litt etter litt bli bedre. Det er et hovedmål for pengeprosjektet. Jeg føler at jeg begynner å nærme meg akkurat det. Tro om det samme kan gjøres for andre områder av livet også? Jeg har noen erfaringer som tyder på at det kan det.
tirsdag 12. mars 2013
Korttidssparing, prosentregning og pur luksus
Jeg hadde tenkt å sette meg ned en dag denne våren. Se litt på balansen mellom korttidssparing og langtidssparing, etter at jeg innså at de to er veldig forskjellige ting. Jeg hadde tenkt det, men vitebegjæret tok meg først.
Det er den der sommerleiren som foregår annahvert år. Også er det en gruppe jeg driver med som koster penger. Og et kurs som foregår årlig som jeg gjerne vil ha med meg og som også koster. Jeg vil helst toge dit, ikke fly. Alle disse tinga gir meg så mye at jeg ikke nøler et øyeblikk med å bruke penger på det dersom de pengene er der uten å gå for mye ut over sparinga, men det var det, da... og å spare mer enn jeg gjør nå vil vel fort koste mer enn det smaker?
Så jeg tenkte at jeg neppe hadde råd til alt dette uten videre, men det første skrittet til å finne ut hvor mye jeg i så fall måtte spart per måned var i hvert fall å regne ut hvor mye det ville bli over en to-måneders periode. Jeg satte meg ned med regnearkprogrammet mitt, og...
Jeg har allerede lenge satt av penger til nettgruppa, samt litt ekstra. Lenge nå har jeg satt av 500 kroner hver gang jeg får penger, og det er jo tusen kroner i måneden, som jeg har spart via autotrekk nesten uten å merke det og ikke tenkt på som sparing fordi det jo er en konto det med jevne mellomrom forsvinner penger fra også. Likevel, det er jo en hel masse penger!
Faktisk er det mer enn jeg regna ut at jeg trengte til alt det jeg ville ha. Riktignok er dette budsjettet i fire forskjellige valutaer, men det er nok til en 10% sikkerhetsmargin også. Så herfra og så lenge jeg fortsetter å gjøre akkurat det jeg gjør nå har jeg tilgang på akkurat det jeg helst vil.
1000 kroner i måneden er ikke småpenger, og jeg har en liten stemme som sier at om jeg bare plasserte de i langtidssparing i stedet ville det gå enda raskere å... men tross alt synes jeg at det å spare 4 000 i måneden av en inntekt på under 13 000 slett ikke er verst. At 25% av sparinga er til mening og moro og 75% til langtidssparing er også en helt akseptabel fordeling. Faktisk tror jeg det kan være rett og slett fornuftig fordi det gjør det lettere å holde motivasjonen oppe over lang tid.
Det føles litt som å vinne i lotto, og vel hadde jeg flaks, for talla kunne like gjerne sett annerledes ut. Men jammen har jeg ikke gjort det lett for meg sjøl å være heldig også, takket være handlingsrommet jeg har nå.
Det er den der sommerleiren som foregår annahvert år. Også er det en gruppe jeg driver med som koster penger. Og et kurs som foregår årlig som jeg gjerne vil ha med meg og som også koster. Jeg vil helst toge dit, ikke fly. Alle disse tinga gir meg så mye at jeg ikke nøler et øyeblikk med å bruke penger på det dersom de pengene er der uten å gå for mye ut over sparinga, men det var det, da... og å spare mer enn jeg gjør nå vil vel fort koste mer enn det smaker?
Så jeg tenkte at jeg neppe hadde råd til alt dette uten videre, men det første skrittet til å finne ut hvor mye jeg i så fall måtte spart per måned var i hvert fall å regne ut hvor mye det ville bli over en to-måneders periode. Jeg satte meg ned med regnearkprogrammet mitt, og...
Jeg har allerede lenge satt av penger til nettgruppa, samt litt ekstra. Lenge nå har jeg satt av 500 kroner hver gang jeg får penger, og det er jo tusen kroner i måneden, som jeg har spart via autotrekk nesten uten å merke det og ikke tenkt på som sparing fordi det jo er en konto det med jevne mellomrom forsvinner penger fra også. Likevel, det er jo en hel masse penger!
Faktisk er det mer enn jeg regna ut at jeg trengte til alt det jeg ville ha. Riktignok er dette budsjettet i fire forskjellige valutaer, men det er nok til en 10% sikkerhetsmargin også. Så herfra og så lenge jeg fortsetter å gjøre akkurat det jeg gjør nå har jeg tilgang på akkurat det jeg helst vil.
1000 kroner i måneden er ikke småpenger, og jeg har en liten stemme som sier at om jeg bare plasserte de i langtidssparing i stedet ville det gå enda raskere å... men tross alt synes jeg at det å spare 4 000 i måneden av en inntekt på under 13 000 slett ikke er verst. At 25% av sparinga er til mening og moro og 75% til langtidssparing er også en helt akseptabel fordeling. Faktisk tror jeg det kan være rett og slett fornuftig fordi det gjør det lettere å holde motivasjonen oppe over lang tid.
Det føles litt som å vinne i lotto, og vel hadde jeg flaks, for talla kunne like gjerne sett annerledes ut. Men jammen har jeg ikke gjort det lett for meg sjøl å være heldig også, takket være handlingsrommet jeg har nå.
tirsdag 5. mars 2013
Handlingsrom, eller ut av hengemyra
For noen uker siden tok jeg en tidsreise til 2006. Var det ubehagelig lesning optimismen og framgangen til tross? Utmerket.
Sjøl om det var lite penger så hadde jeg mer hjelp enn en del andre har. Sjøl om den økonomiske situasjonen min da var vanskelig så takla jeg den godt. Til tross for disse to tinga: Det var ikke dyktighet med penger eller egen innsats som fikk meg ut av det økonomiske uføret jeg var i. Dyktighet med penger er viktig. Den kan hjelpe meg framover nå som jeg har litt mer rom for prioriteringer. I 2006 var det ikke rom for prioriteringer: Det å være god med penger var å trå vannet*. Da er sjølsagt det store spørsmålet: Hva har skjedd mellom da og nå? Hvor kommer handlingsrommet fra?
Det er flere forandringer her, noen tilfeldige, noen politiske; noen på inntektssida, på utgiftssida lavere boutgifter.
- Grunnstønaden blei heva systematisk over tid. Det samme blei ekstrasatsene for folk som hadde blitt ute av stand til å arbeide før de hadde hatt anledning til å opparbeide seg pensjonspoeng.
- Jeg fikk startlån fra kommunen til å kjøpe leilighet. Det ville forresten vært umulig uten at noen hadde brukt skjønn.
- Jeg fikk låne penger av mine foreldre, der lånet fra min mor var til gunstig rente og skulle betales ned etter det vanlige lånet. Dette blei regna som egenskapital, ellers ville jeg nok ikke fått det lånet. (Jeg hadde alle intensjoner om å betale det ned langt raskere, siden jeg ikke trengte et forbruk på standardbudsjettnivå.)
Disse siste to faktorene gjorde til sammen at jeg hadde vesentlig lavere boutgifter enn før. Så arva jeg (dessverre!) en god slump penger. Jeg fikk da kvitta meg med den private gjelda og satt av en del penger på bufferkonto, huskonto og helsekonto.
Ulempa er at jeg da begynte å tenke at det ikke var så viktig å spare like mye siden jeg jo hadde sparepenger. Jeg fulgte ikke like mye med lenger. Jeg la meg til et månedlig forbruk som nok lå under det jeg fikk inn, men som likevel var langt høyere enn det burde vært. Mange av de utgiftene jeg hadde var dessuten faste eller ting som bare rant ut av seg sjøl - et unødvendig dyrt mobilabonnement, et barnebidrag jeg visste var satt for høyt men som jeg hadde utsatt å klage på, bankgebyrer.
Denne tvilsomme holdninga om at sparing ikke var nødvendig når en har sparepenger (og huslån! Hva tenkte jeg egentlig?) fikk seg heldigvis et hardt slag i fjeset, og pengeprosjektet var i gang. Jeg kunne ikke lenger la inntekta diktere forbruket.
Ubehaget med å se på økonomien min anno 2006, for min og tydeligvis andres del, er at jeg hadde så lite kontroll over min egne økonomiske situasjon. Sjøl om jeg gjorde noen gode valg underveis (og noen dårlige etterpå) var det først når jeg fikk støtte utafra at jeg fikk det handlingsrommet som jeg har nå, og som folk er så imponert over hvordan jeg bruker.
Så pengeprosjektet er ikke bare en historie om å ta grep om en småvrien privatøkonomi, sjøl om det er det også. Det er ikke bare historien om inspirasjon og klart-du-kan-holdning, sjøl om jeg blir uforskamma lykkelig hver gang noen forteller at jeg har inspirert dem til å ta tak i økonomien sin.
Det handler om hva som er rammer og hva som er handlingsrom. Sjøl ikke de vi tenker på som uten valg er fullstendig uten valg, men det betyr ikke at rammene, både økonomiske og av andre slag, ikke betyr noe, eller ikke kan være så trange at det ikke finnes noen gode valg å gjøre. Vi blir stadig fortalt at vi kan gjøre hva som helst. Det er bullshit. Vi blir stadig fortalt at vi ikke har noe valg. Det er bullshit det også.
Pengeprosjektet handler om å se hva som er rammer og hva som er valg. De er overraskende gode til å kamuflere seg som hverandre. Pengeprosjektet er et spill som vel så gjerne kunne hett finn handlingsrommet. Så for åpen scene lærer jeg meg å se forskjellen på rammer og valg i privatøkonomien: Treff, bom, treff, treff.
*medmindre jeg hadde valgt mer dramatiske løsninger, som å flytte hjem til foreldre - en og en halv time reisevei fra barnet mitt. Det var jeg ikke villig til, men det var for all del et valg jeg sannsynligvis kunne ha tatt.
Sjøl om det var lite penger så hadde jeg mer hjelp enn en del andre har. Sjøl om den økonomiske situasjonen min da var vanskelig så takla jeg den godt. Til tross for disse to tinga: Det var ikke dyktighet med penger eller egen innsats som fikk meg ut av det økonomiske uføret jeg var i. Dyktighet med penger er viktig. Den kan hjelpe meg framover nå som jeg har litt mer rom for prioriteringer. I 2006 var det ikke rom for prioriteringer: Det å være god med penger var å trå vannet*. Da er sjølsagt det store spørsmålet: Hva har skjedd mellom da og nå? Hvor kommer handlingsrommet fra?
Det er flere forandringer her, noen tilfeldige, noen politiske; noen på inntektssida, på utgiftssida lavere boutgifter.
- Grunnstønaden blei heva systematisk over tid. Det samme blei ekstrasatsene for folk som hadde blitt ute av stand til å arbeide før de hadde hatt anledning til å opparbeide seg pensjonspoeng.
- Jeg fikk startlån fra kommunen til å kjøpe leilighet. Det ville forresten vært umulig uten at noen hadde brukt skjønn.
- Jeg fikk låne penger av mine foreldre, der lånet fra min mor var til gunstig rente og skulle betales ned etter det vanlige lånet. Dette blei regna som egenskapital, ellers ville jeg nok ikke fått det lånet. (Jeg hadde alle intensjoner om å betale det ned langt raskere, siden jeg ikke trengte et forbruk på standardbudsjettnivå.)
Disse siste to faktorene gjorde til sammen at jeg hadde vesentlig lavere boutgifter enn før. Så arva jeg (dessverre!) en god slump penger. Jeg fikk da kvitta meg med den private gjelda og satt av en del penger på bufferkonto, huskonto og helsekonto.
Ulempa er at jeg da begynte å tenke at det ikke var så viktig å spare like mye siden jeg jo hadde sparepenger. Jeg fulgte ikke like mye med lenger. Jeg la meg til et månedlig forbruk som nok lå under det jeg fikk inn, men som likevel var langt høyere enn det burde vært. Mange av de utgiftene jeg hadde var dessuten faste eller ting som bare rant ut av seg sjøl - et unødvendig dyrt mobilabonnement, et barnebidrag jeg visste var satt for høyt men som jeg hadde utsatt å klage på, bankgebyrer.
Denne tvilsomme holdninga om at sparing ikke var nødvendig når en har sparepenger (og huslån! Hva tenkte jeg egentlig?) fikk seg heldigvis et hardt slag i fjeset, og pengeprosjektet var i gang. Jeg kunne ikke lenger la inntekta diktere forbruket.
Ubehaget med å se på økonomien min anno 2006, for min og tydeligvis andres del, er at jeg hadde så lite kontroll over min egne økonomiske situasjon. Sjøl om jeg gjorde noen gode valg underveis (og noen dårlige etterpå) var det først når jeg fikk støtte utafra at jeg fikk det handlingsrommet som jeg har nå, og som folk er så imponert over hvordan jeg bruker.
Så pengeprosjektet er ikke bare en historie om å ta grep om en småvrien privatøkonomi, sjøl om det er det også. Det er ikke bare historien om inspirasjon og klart-du-kan-holdning, sjøl om jeg blir uforskamma lykkelig hver gang noen forteller at jeg har inspirert dem til å ta tak i økonomien sin.
Det handler om hva som er rammer og hva som er handlingsrom. Sjøl ikke de vi tenker på som uten valg er fullstendig uten valg, men det betyr ikke at rammene, både økonomiske og av andre slag, ikke betyr noe, eller ikke kan være så trange at det ikke finnes noen gode valg å gjøre. Vi blir stadig fortalt at vi kan gjøre hva som helst. Det er bullshit. Vi blir stadig fortalt at vi ikke har noe valg. Det er bullshit det også.
Pengeprosjektet handler om å se hva som er rammer og hva som er valg. De er overraskende gode til å kamuflere seg som hverandre. Pengeprosjektet er et spill som vel så gjerne kunne hett finn handlingsrommet. Så for åpen scene lærer jeg meg å se forskjellen på rammer og valg i privatøkonomien: Treff, bom, treff, treff.
*medmindre jeg hadde valgt mer dramatiske løsninger, som å flytte hjem til foreldre - en og en halv time reisevei fra barnet mitt. Det var jeg ikke villig til, men det var for all del et valg jeg sannsynligvis kunne ha tatt.
tirsdag 26. februar 2013
Kortvarige spareprosjekter
Jeg ser stadig flere pengebloggere som regner spareraten i prosent som et av De Viktige Talla i privatøkonomien, nå sist på The Simple Dollar. Det er for all del en god idé, jeg liker å kunne si at jeg sparer 23% av det jeg får inn, og det er et tall som sier en hel masse om økonomien min - gitt at vi skiller mellom sparing og sparing, det vil si, framtidssparing og det å spare til noe.
For å si det sånn: Dersom en familie sparer til å kjøpe seg en unødvendig fancy bil som ved bruk raser i markedsverdi er det ikke egentlig en investering i framtidig økonomisk robusthet. Dersom de derimot sparer til å betale ned boliglånet raskere eller stikker penger i madrassen er det antakeligvis det.
Men det viktigste er hvor mange av de pengene som går til Framtida - til å gjøre økonomien minimalt sårbar for livet på forskjellige vis, i mitt tilfelle ved hjelp av buffer, helsekonto, huskonto og, på sikt, nedbetaling av huslån. Likevel har jeg akkurat nå tatt meg råd til å spare opp til et par luksuser, siden det er grunnleggende orden på pengene.
- Bufferkontoen har 21 000 kroner på seg, samt litt etter renter. Det er et helt greit nivå som jeg om noe skulle gå skeis kan leve på en fire måneders tid.
- Helsekontoen har rett over 8000. Det var 10 000 der på et tidspunkt, men mange helseutgifter på en gang skjedde, noe som jo er akkurat den typen situasjoner helsekontoen finnes for. Planen er å bruke så lite som mulig penger fra den, og dersom den vipper under 5 000 avbryte andre spareprosjekter for å bygge den opp til 10 000 igjen.
Så hva er disse spareprosjektene jeg vil ha?
Mål 1: Sykkel. Jeg har pinglete bein, og sykkel med hjelpemotor gjelds bare som et hjelpemiddel for fritid og ikke transport, så derfor får en det bare om en er under 25. Altså må jeg betale sjøl eller være sykkelløs. Jeg har hatt en sånn en før, og veit hva jeg får ut av det - dette er en lur ting å bruke penger på. Den jeg har sett meg ut koster 8500.
Mål 2: En sommerleir som skjer i Storbritannia annahvert år. Deltakelse for meg og barnet, litt reisepenger, samt reise med tog vil komme på om lag 9000 til sammen. Om det blir pengetrangt er flybillettene billige, men jeg vil virkelig helst få til å toge.
Den vanlige spareraten min er 3000 i måneden. På en konto for mål 1 har jeg rett over 4000 kroner. Det vil si at jeg regner med å være i mål med det i slutten av mars.
Deretter kan jeg gå løs på mål 2. Det tar forhåpentligvis akkurat tre måneder, men i verste fall har jeg litt slingringsmonn. I løpet av denne tida burde jeg også sette opp et sparesystem som gjør at vi slipper å bruke langtidssparinga på dette om to år igjen.
Når disse to prosjektene er over omtrent midtsommers blir det tilbake til å prioritere langtidsmåla. Før det håper jeg å lage et system for å drive korttids- og langtidssparing parallelt, men det får bli sin egen bloggpost.
Jeg tror begge disse spareprosjektene er gode valg for meg nå, men jeg må passe meg for å tro at det er det samme som å legge penger i framtida. Det jeg legger i framtida med disse spareprosjektene er en sykkel og en viktig opplevelse, verken mer eller mindre.
For å si det sånn: Dersom en familie sparer til å kjøpe seg en unødvendig fancy bil som ved bruk raser i markedsverdi er det ikke egentlig en investering i framtidig økonomisk robusthet. Dersom de derimot sparer til å betale ned boliglånet raskere eller stikker penger i madrassen er det antakeligvis det.
Men det viktigste er hvor mange av de pengene som går til Framtida - til å gjøre økonomien minimalt sårbar for livet på forskjellige vis, i mitt tilfelle ved hjelp av buffer, helsekonto, huskonto og, på sikt, nedbetaling av huslån. Likevel har jeg akkurat nå tatt meg råd til å spare opp til et par luksuser, siden det er grunnleggende orden på pengene.
- Bufferkontoen har 21 000 kroner på seg, samt litt etter renter. Det er et helt greit nivå som jeg om noe skulle gå skeis kan leve på en fire måneders tid.
- Helsekontoen har rett over 8000. Det var 10 000 der på et tidspunkt, men mange helseutgifter på en gang skjedde, noe som jo er akkurat den typen situasjoner helsekontoen finnes for. Planen er å bruke så lite som mulig penger fra den, og dersom den vipper under 5 000 avbryte andre spareprosjekter for å bygge den opp til 10 000 igjen.
Så hva er disse spareprosjektene jeg vil ha?
Mål 1: Sykkel. Jeg har pinglete bein, og sykkel med hjelpemotor gjelds bare som et hjelpemiddel for fritid og ikke transport, så derfor får en det bare om en er under 25. Altså må jeg betale sjøl eller være sykkelløs. Jeg har hatt en sånn en før, og veit hva jeg får ut av det - dette er en lur ting å bruke penger på. Den jeg har sett meg ut koster 8500.
Mål 2: En sommerleir som skjer i Storbritannia annahvert år. Deltakelse for meg og barnet, litt reisepenger, samt reise med tog vil komme på om lag 9000 til sammen. Om det blir pengetrangt er flybillettene billige, men jeg vil virkelig helst få til å toge.
Den vanlige spareraten min er 3000 i måneden. På en konto for mål 1 har jeg rett over 4000 kroner. Det vil si at jeg regner med å være i mål med det i slutten av mars.
Deretter kan jeg gå løs på mål 2. Det tar forhåpentligvis akkurat tre måneder, men i verste fall har jeg litt slingringsmonn. I løpet av denne tida burde jeg også sette opp et sparesystem som gjør at vi slipper å bruke langtidssparinga på dette om to år igjen.
Når disse to prosjektene er over omtrent midtsommers blir det tilbake til å prioritere langtidsmåla. Før det håper jeg å lage et system for å drive korttids- og langtidssparing parallelt, men det får bli sin egen bloggpost.
Jeg tror begge disse spareprosjektene er gode valg for meg nå, men jeg må passe meg for å tro at det er det samme som å legge penger i framtida. Det jeg legger i framtida med disse spareprosjektene er en sykkel og en viktig opplevelse, verken mer eller mindre.
onsdag 13. februar 2013
En tidsreise
Det er artig hva en finner når en rydder. Dette var meg i 2006:
Så la oss ta en tidsreise til 2006. Den handler om meg, men den handler om deg også. Ikke la hjernen din lure deg med på den distansen du kan lage ved å synes synd på meg anno 2006. Det er mer å hente i tidsreiser enn som så.
"Inntekta" mi som midlertidig uføretrygda, som jeg var da, lå på rundt ni tusen i måneden netto. Det skulle dekke alt unntatt telefonbruk.
Husleia mi var på 4500. Det var en usedvanlig lav husleie. Standarden får meg riktignok nå til å grøsse, men det var bedre enn alt anna jeg hadde råd til. Det var ikke sentralt, men det lå rett ved den busslinja med flest avganger. Alt i alt, et varp. Jeg brukte altså halvparten av inntekta på husleie. I tillegg kom strøm og andre boutgifter. Luksus eller investering i å ikke bli sprø siden jeg ikke var i form til å gå ut daglig: Internett. Ingen TV eller den slags tull. Strømregningene var høye, forresten, det var en kjellerleilighet der det ikke var lagt mye penger i isolasjon, og bare nettleia spiste en høy prosent av inntekta.
Etter boutgifter hadde jeg som oftest mellom 1000 og 1500 kroner igjen til alt, det ville i praksis si mat, medisiner og noen bussbilletter. Jeg kjøpte ikke øl, brus eller tilsvarende luksus. Jeg lagde mye av maten min fra scratch ved hjelp av en foodprocessor jeg hadde fått av foreldrene mine i bursdagsgave.
Når bursdagene kom hadde jeg forresten ei liste over ting jeg ønska meg som ville gjøre livet bedre men som jeg ikke desperat trengte (ingen synes vel det er moro å gi bort nødvendigheter). Foreldrene mine spurte hva jeg ønska meg og lytta til svaret, noe som gjorde meg bedre stilt enn mange andre i min situasjon.
Jeg hadde en handleliste klar måneder i forveien til skatteoppgjøret: Disse skoa er faktisk utgåtte. Et år kjøpte jeg tørketrommel, det beste hjelpemiddelet når en har for ødelagte hender til å henge opp tøy (og nei, retningslinjene for hjelpemidler går ut i fra at folk har tørketrommel).
Sparing? Joa, jeg visste at det var viktig å spare, så jeg dytta unna en femtilapp i måneden i et forsøk på å bygge en bufferkonto. Det var en kjempeseier da jeg klarte å øke det til sytti. Det var begrensa hvor mye det hjalp.
På et eller anna vis unngikk jeg å tenke på meg sjøl som fattig. Jeg tenkte vel heller at "så vanskelig som det er å ha min økonomi tør jeg ikke tenke på hvordan det er å være fattig, eller å ikke ha styring på de pengene en har".
Det er stadig folk som lurer på hvordan jeg klarer å leve på så lite som jeg gjør nå. Det er kanskje lettere når en har levd på vesentlig mindre før, men jeg tror at det som gjør den virkelige forskjellen er denne: Det vanskelige er ikke å telle hvor mange penger jeg har å bruke på te på café eller i-farta-mat, det vanskelige er ikke å la være å kjøpe klær hvis jeg ikke trenger dem eller noe av det andre jeg gjør for å takle Pengeprosjektet. Det vanskelige er ikke å leve beskjedent (og jeg er ikke helt med på at jeg lever særlig beskjedent nå).
Det vanskelige er hva som skjer hvis jeg velger annerledes. Det vanskelige i 2006 var å ikke kunne gjøre ting som ville lønne seg fordi pengene ikke var der. Det vanskelige var den vettuge utryggheten i å ikke vite hva som skjedde hvis noe skulle gå galt. Det vanskelige var at det aldri gikk an å spare, verken fordi det var nødvendig eller fordi jeg rett og slett hadde lyst på noe. Det vanskelige er ikke å undersøke hvilke uviktige ting jeg kan droppe, men det å gå glipp av de viktige tinga.
Å kunne gjøre disse prioriteringene er en fantastisk mulighet. Jeg skylder meg sjøl å gripe den anledninga, og det ville jeg gjort sjøl om jeg hadde vært like heldig hele veien. Jeg tror at Maren 2006 ville satt stor pris på det jeg gjør og kanskje også gitt meg litt kjeft for å gå for forsiktig til verks. Jeg setter stor pris på henne, men først og fremst gjør jeg dette for meg sjøl nå og meg sjøl i framtida. Nå kjennes det godt å vite at jeg skaper den tryggheten jeg kan samtidig som jeg lever godt, og at jeg skaper gode dager uten pengebekymringer framover - ikke til en vag framtidsmeg i la oss si 2020, men til meg hver eneste dag fram til det. Jeg befrir meg sjøl fra følelsen av at jeg burde tatt tak i det, for dårlig samvittighet for meg sjøl og alle rundt meg.
Så nei, Pengeprosjektet er såvisst ikke vanskelig, det er tvert imot å unngå vanskeligheter. 2006 var økonomisk vanskelig. 2012 var lett.
Jeg er lei av at det aldri er nok. Jeg er lei av at det at å være god med penger ikke er nok.
Så la oss ta en tidsreise til 2006. Den handler om meg, men den handler om deg også. Ikke la hjernen din lure deg med på den distansen du kan lage ved å synes synd på meg anno 2006. Det er mer å hente i tidsreiser enn som så.
"Inntekta" mi som midlertidig uføretrygda, som jeg var da, lå på rundt ni tusen i måneden netto. Det skulle dekke alt unntatt telefonbruk.
Husleia mi var på 4500. Det var en usedvanlig lav husleie. Standarden får meg riktignok nå til å grøsse, men det var bedre enn alt anna jeg hadde råd til. Det var ikke sentralt, men det lå rett ved den busslinja med flest avganger. Alt i alt, et varp. Jeg brukte altså halvparten av inntekta på husleie. I tillegg kom strøm og andre boutgifter. Luksus eller investering i å ikke bli sprø siden jeg ikke var i form til å gå ut daglig: Internett. Ingen TV eller den slags tull. Strømregningene var høye, forresten, det var en kjellerleilighet der det ikke var lagt mye penger i isolasjon, og bare nettleia spiste en høy prosent av inntekta.
Etter boutgifter hadde jeg som oftest mellom 1000 og 1500 kroner igjen til alt, det ville i praksis si mat, medisiner og noen bussbilletter. Jeg kjøpte ikke øl, brus eller tilsvarende luksus. Jeg lagde mye av maten min fra scratch ved hjelp av en foodprocessor jeg hadde fått av foreldrene mine i bursdagsgave.
Når bursdagene kom hadde jeg forresten ei liste over ting jeg ønska meg som ville gjøre livet bedre men som jeg ikke desperat trengte (ingen synes vel det er moro å gi bort nødvendigheter). Foreldrene mine spurte hva jeg ønska meg og lytta til svaret, noe som gjorde meg bedre stilt enn mange andre i min situasjon.
Jeg hadde en handleliste klar måneder i forveien til skatteoppgjøret: Disse skoa er faktisk utgåtte. Et år kjøpte jeg tørketrommel, det beste hjelpemiddelet når en har for ødelagte hender til å henge opp tøy (og nei, retningslinjene for hjelpemidler går ut i fra at folk har tørketrommel).
Sparing? Joa, jeg visste at det var viktig å spare, så jeg dytta unna en femtilapp i måneden i et forsøk på å bygge en bufferkonto. Det var en kjempeseier da jeg klarte å øke det til sytti. Det var begrensa hvor mye det hjalp.
På et eller anna vis unngikk jeg å tenke på meg sjøl som fattig. Jeg tenkte vel heller at "så vanskelig som det er å ha min økonomi tør jeg ikke tenke på hvordan det er å være fattig, eller å ikke ha styring på de pengene en har".
Det er stadig folk som lurer på hvordan jeg klarer å leve på så lite som jeg gjør nå. Det er kanskje lettere når en har levd på vesentlig mindre før, men jeg tror at det som gjør den virkelige forskjellen er denne: Det vanskelige er ikke å telle hvor mange penger jeg har å bruke på te på café eller i-farta-mat, det vanskelige er ikke å la være å kjøpe klær hvis jeg ikke trenger dem eller noe av det andre jeg gjør for å takle Pengeprosjektet. Det vanskelige er ikke å leve beskjedent (og jeg er ikke helt med på at jeg lever særlig beskjedent nå).
Det vanskelige er hva som skjer hvis jeg velger annerledes. Det vanskelige i 2006 var å ikke kunne gjøre ting som ville lønne seg fordi pengene ikke var der. Det vanskelige var den vettuge utryggheten i å ikke vite hva som skjedde hvis noe skulle gå galt. Det vanskelige var at det aldri gikk an å spare, verken fordi det var nødvendig eller fordi jeg rett og slett hadde lyst på noe. Det vanskelige er ikke å undersøke hvilke uviktige ting jeg kan droppe, men det å gå glipp av de viktige tinga.
Å kunne gjøre disse prioriteringene er en fantastisk mulighet. Jeg skylder meg sjøl å gripe den anledninga, og det ville jeg gjort sjøl om jeg hadde vært like heldig hele veien. Jeg tror at Maren 2006 ville satt stor pris på det jeg gjør og kanskje også gitt meg litt kjeft for å gå for forsiktig til verks. Jeg setter stor pris på henne, men først og fremst gjør jeg dette for meg sjøl nå og meg sjøl i framtida. Nå kjennes det godt å vite at jeg skaper den tryggheten jeg kan samtidig som jeg lever godt, og at jeg skaper gode dager uten pengebekymringer framover - ikke til en vag framtidsmeg i la oss si 2020, men til meg hver eneste dag fram til det. Jeg befrir meg sjøl fra følelsen av at jeg burde tatt tak i det, for dårlig samvittighet for meg sjøl og alle rundt meg.
Så nei, Pengeprosjektet er såvisst ikke vanskelig, det er tvert imot å unngå vanskeligheter. 2006 var økonomisk vanskelig. 2012 var lett.
mandag 4. februar 2013
Etterpåklokskap
Jeg har endelig gjort en skikkelig feil igjen. Vel, kanskje ikke akkurat endelig, men ikke så langt unna: Det har vært lite med fart her i det siste, har det ikke? Jeg har avveid og tenkt og utsatt og fomla og det har vært en del å skrive om, jeg er langt fra ferdig, men likevel ikke noe som har passa formatet greit nok til at jeg har kunnet gjøre det. Dessuten har jeg vært datamaskinløs. Men nå, mine damer, herrer og ymist anna, har jeg gleden av å presentere et skikkelig anfall av sløsing:
Jeg har kjøpt meg ny mobiltelefon. Jeg venta ikke en gang til den gamle faktisk tok kvelden. Jeg valgte ikke en gammeldags en som koster om lag trehundre kroner heller. Nei, det hadde vært for lurt. Jeg svidde av nesten fjorten hundre kroner. Jeg er rett og slett litt flau. Hva som skjedde? Kortversjonen er at jeg lagde meg en god plan, og så lot være å følge den. Jeg blei nemlig frista av tanken på at hvis jeg kjøpte den nå når jeg likevel skulle kjøpe noe anna, ville jeg spare portoen, og når jeg likevel måtte gjøre et innhogg i bufferkontoen...
Jeg trengte nemlig en ny stasjonær datamaskin. Det var helt nødvendig å skaffe en og å skaffe den raskt, og jeg hadde ikke nok penger utafor bufferkontoen. Jeg kjøpte den billigste jeg fant. Den kosta snaue totusenfem, og inkluderte ikke skjerm, mus, tastatur eller operativsystem. Det passa meg bra all den tid jeg allerede hadde de tre første og det ville være absurd å betale penger for Windows når jeg foretrekker Ubuntu som er gratis - og mange hakk sikrere. Jeg tror valgene rundt datamaskina var gode. Problemet var altså at jeg på impuls valgte å slenge på mobiltelefonen.
Min gamle smarttelefon var den billigste smartofonene jeg fant for litt over to og et halvt år sida. Den hadde plass til et par hardt prioriterte og høyt elska apper, musikk var ikke til å tenke på, og bilder og tekstmeldinger (!) måtte slettes ofte så ikke telefonen låste seg helt. Likevel: Det var faktisk ikke noe galt med den gitt at jeg passa på dette. Den var en helt grei telefon, og sammenlikna med hva vi hadde for bare noen år sida er den en avsindig luksus, rett og slett. Det var sannsynlig at den ikke kom til å vare så lenge til, men det var langt fra sikkert. Elektronikk varer ofte lenger om en er villig til å dulle litt med den, og den lå ikke på dødsleiet enda. Nei, hva tenkte jeg på, egentlig?
Sannheten er vel at jeg ikke så mye tenkte som følte. Tankene var med på laget, til en viss grad. Det jeg tenkte var: "Vel, jeg hadde jo nesten bestemt meg for denne telefonen." Det var ikke akkurat usant. Det var ikke akkurat sant heller. Følelser er og skal være en del av utstyret som hjelper meg å ta avgjørelser her i verden, men de må aldri få for stor innflytelse over økonomiske avgjørelser som må gjøres kjapt.
Planen jeg skulle ha fulgt var enkel nok:
Etterpåklokskap er i grunnen ekstra pinlig nå som jeg allerede hadde sånn en fin plan, men jeg satser på at denne kleine følelsen kan demme litt opp for vil-ha-det-nå-følelsen neste gang den viser seg.
Jeg har kjøpt meg ny mobiltelefon. Jeg venta ikke en gang til den gamle faktisk tok kvelden. Jeg valgte ikke en gammeldags en som koster om lag trehundre kroner heller. Nei, det hadde vært for lurt. Jeg svidde av nesten fjorten hundre kroner. Jeg er rett og slett litt flau. Hva som skjedde? Kortversjonen er at jeg lagde meg en god plan, og så lot være å følge den. Jeg blei nemlig frista av tanken på at hvis jeg kjøpte den nå når jeg likevel skulle kjøpe noe anna, ville jeg spare portoen, og når jeg likevel måtte gjøre et innhogg i bufferkontoen...
Jeg trengte nemlig en ny stasjonær datamaskin. Det var helt nødvendig å skaffe en og å skaffe den raskt, og jeg hadde ikke nok penger utafor bufferkontoen. Jeg kjøpte den billigste jeg fant. Den kosta snaue totusenfem, og inkluderte ikke skjerm, mus, tastatur eller operativsystem. Det passa meg bra all den tid jeg allerede hadde de tre første og det ville være absurd å betale penger for Windows når jeg foretrekker Ubuntu som er gratis - og mange hakk sikrere. Jeg tror valgene rundt datamaskina var gode. Problemet var altså at jeg på impuls valgte å slenge på mobiltelefonen.
Min gamle smarttelefon var den billigste smartofonene jeg fant for litt over to og et halvt år sida. Den hadde plass til et par hardt prioriterte og høyt elska apper, musikk var ikke til å tenke på, og bilder og tekstmeldinger (!) måtte slettes ofte så ikke telefonen låste seg helt. Likevel: Det var faktisk ikke noe galt med den gitt at jeg passa på dette. Den var en helt grei telefon, og sammenlikna med hva vi hadde for bare noen år sida er den en avsindig luksus, rett og slett. Det var sannsynlig at den ikke kom til å vare så lenge til, men det var langt fra sikkert. Elektronikk varer ofte lenger om en er villig til å dulle litt med den, og den lå ikke på dødsleiet enda. Nei, hva tenkte jeg på, egentlig?
Sannheten er vel at jeg ikke så mye tenkte som følte. Tankene var med på laget, til en viss grad. Det jeg tenkte var: "Vel, jeg hadde jo nesten bestemt meg for denne telefonen." Det var ikke akkurat usant. Det var ikke akkurat sant heller. Følelser er og skal være en del av utstyret som hjelper meg å ta avgjørelser her i verden, men de må aldri få for stor innflytelse over økonomiske avgjørelser som må gjøres kjapt.
Planen jeg skulle ha fulgt var enkel nok:
- Finne ut hvor mye det var verdt for meg i måneden å ha smarttelefon framfor en enkel mobiltelefon. Det er ikke tilfeldig at dette punktet kommer først.
- Regne ut om forbruket mitt var høyere på grunn av smarttelefonen, og i så fall hvor mye (hint: Her er svaret nesten sikkert ja).
- Dele prisen på telefonen på antall måneder forventa levetid, minus tilsvarende for alternativet.
- Regne ut om det hadde blitt mindre enn punkt 1.
- Dersom avgjørelsen falt på en ny smartofon: Sette av en konto, spare (det ville bare tatt to uker), og deretter vente til den gamle faktisk gikk i stykker for godt.
Etterpåklokskap er i grunnen ekstra pinlig nå som jeg allerede hadde sånn en fin plan, men jeg satser på at denne kleine følelsen kan demme litt opp for vil-ha-det-nå-følelsen neste gang den viser seg.
fredag 30. november 2012
Julekalender som ikke tømmer kontoen
Da Barnet for et par år sida meldte inn et ønske om julekalender, tenkte jeg at det kunne jo vært hyggelig. Men.
Butikkene legger så klart opp til en gave til hvert barn hver dag fra første desember til 24. desember. De legger også opp til noen ganske dyre. Men vi trenger jo ikke å høre på dem, gjør vi vel? Hvis vi ikke vil, da. For noen er det å bruke masse penger på et enmammsprosjekt av en julekalender en koseting, men jeg har inntrykk av at for de fleste er det mer strev enn kos. Da kan en jo gjøre noe helt annerledes.
Det å finne så mange små gaver kan være slitsomt, og at de som har råd (og kanskje noen som ikke har det også) kan finne på å ty til litt desperate innkjøp for å unngå å kjøpe bare tull - særlig de med flere unger som skal ha hver sin julekalender (hva er problemet med å dele en, egentlig? Så lenge en er fire unger eller færre går det jo til og med opp å dele 24 likt.) Jeg skjønte at det var fort gjort å bruke mye penger på en julekalender, jeg skjønte at dette var En Mammas Jobb som dessuten ville være nesten usynlig medmindre den blei gjort eksepsjonelt (eller enda verre, mangelfullt), og jeg skjønte at den skulle gjøres midt i eksamenstida... eller muligens planlegges uhyre godt. I det hele tatt var det mange feller å gå i.
Likevel likte jeg ideen på en kalender, så jeg observerte fenomenet som vist av butikkene i desember og kjøpte en fin kalender med lommer på januarsalg. Men vi måtte altså ha noen regler:
- det skulle ikke koste for mye penger
- det skulle være til oss alle sammen
- avgjørelser om kalenderen skulle vi ta sammen
2011: Siden hele familien spiller kortspillet Magic The Gathering, valgte vi i fjor å bruke 135 kroner av husholdningspengene på tre pakker med tilfeldige magickort som en venn av familien så delte opp og plasserte i lommene så det passa best mulig. Ingen innpakning nødvendig, ikke noe styr, og klart på forhånd hvor mye det ville koste. Sjøl om vi visste at det var magickort, så visste vi ikke noe mer enn det, så overraskelsesmomentet var også på plass. Denne strategien kan helt sikkert overføres til andre ting.
2012: Alle tre familiemedlemmene lager eller kjøper fire småting til hver av de andre. Helst ikke mer enn en tier per gave, gjerne mindre, gjerne ingenting. Dette funker fint fordi det er lettere å finne fire billige, omtenksomme gaver til noen enn å finne 24. Barnet virka også godt fornøyd med sine funn, og klarte ikke la være å snakke litt i kortene: "Jeg kan ikke si hva det er, altså, men du kommer til å elske det, og det er skikkelig, skikkelig praktisk!"
Jeg liker at det er et fellesprosjekt. Jeg liker at vi har fått det til på måter vi liker. Ingen mammaer som gruer seg til å kjøpe kalendergaver, eller som ser bekymra på en stadig minkende konto. Vinn!
fredag 23. november 2012
En merkelig nøling
Jeg har vært klar lenge: Kvitteringer for fire måneders bruk av felleskontoen er samla.
Men noe holder meg tilbake. Jeg veit ikke helt hva det er.
Kanskje er det at vi tross alt bruker mye penger på mat, og at noe av det er det gode grunner til og noen ting ikke? Kanskje er det et ubehag ved tanken på hva jeg vil finne, rett og slett? Kanskje, kanskje. Kanskje er det størrelsen på jobben jeg har foran meg? Jeg mistenker at den er formidabel, men det skulle være overkommelig om jeg bare deler den opp i passelig store biter. Kanskje det er det at denne jobben ikke er tidsbestemt, mens jeg veit at jeg har andre ting som må gjøres, som har en tidsfrist?
Jeg veit ikke. Jeg har vært klar lenge, men noe holder meg tilbake.
Men noe holder meg tilbake. Jeg veit ikke helt hva det er.
Kanskje er det at vi tross alt bruker mye penger på mat, og at noe av det er det gode grunner til og noen ting ikke? Kanskje er det et ubehag ved tanken på hva jeg vil finne, rett og slett? Kanskje, kanskje. Kanskje er det størrelsen på jobben jeg har foran meg? Jeg mistenker at den er formidabel, men det skulle være overkommelig om jeg bare deler den opp i passelig store biter. Kanskje det er det at denne jobben ikke er tidsbestemt, mens jeg veit at jeg har andre ting som må gjøres, som har en tidsfrist?
Jeg veit ikke. Jeg har vært klar lenge, men noe holder meg tilbake.
Langtidsmål
Alle de store barna sier at det er lurt å ha tenkt på langtidsmål - uten å henge seg så mye opp i dem at en ikke er villig til å forandre på dem, så klart. Med det i tankene, her er mine, i prioritert rekkefølge:
- Bygge opp (og om nødvendig vedlikeholde) en grunntrygghet - tenk bufferkonto, helsekonto. Der er jeg nesten i mål, sjøl om hvor mye som burde være på de kontoene kan finne på å skulle oppjusteres seinere.
- Bruke penger på huset. Det burde males i løpet av noen år. Vinduer burde byttes i løpet av noen år. Det med vinduene er i og for seg ikke en hastesak, men det vil helt sikkert se pent ut på strømregninga, og før eller seinere må det gjøres. Det er sikkert mer også.
- Bygge opp huskontoen. Jeg burde ha anledning til å ta tak i eventuelle andre overraskelser i størrelsesorden tak, og kreditt er dyrt. For så vidt er jeg i gang med det allerede: Det går stort sett alltid mer penger inn på den kontoen enn ut, sjøl i vinterhalvåret hvor strømutgiftene er som høyest. Det vil ta tid, men jeg vil helst ha 100 000 stående på denne kontoen.
- Når jeg har kommet så langt går det forhåpentligvis an å tenke på å betale ned gjeld foran skjema. Det hadde vært fint å være gjeldsfri før om 22 år, eller i hvert fall å betale litt mindre i renter og avdrag - det koster å låne, sjøl om det er verdt det også.
Nå skulle jeg gjerne sagt noe om hvor lang tid de forskjellige punktene kunne tenkes å ta, men det er vanskelig, rett og slett fordi framtidsutsiktene inntektsmessig er så uklare. Jeg kommer antakeligvis til å ha mer inntekt enn jeg har nå, men sjøl det har jeg ingen garanti for. Helsa setter meg rett og slett i en sårbar situasjon, og sjøl om en del av prosjektet er å redusere den sårbarheten ved hjelp av helsekonto og bufferkonto, får jeg ikke fjerna den helt, og inntekt er en stor del av det. Framtidas inntekt er og blir usikker en stund til, men antakeligvis vil den være bedre enn i dag. Samboerens framtidige inntekt etter fullførte studier ligger også i landskapet vill gjetting.
Med sparetempoet jeg har nå (3000 i måneden, 23% av netto inn), vil jeg spare 36 000 i året. Kanskje mer - under NAV får en alltid tilbake på skatten, og noe av det går alltid til sparing. Tanken er også at når inntekta øker, skal en større prosent av det gå til disse måla. Med andre ord - jeg kommer nok dit, men tempoet er enn så lenge høyst usikkert.
- Bygge opp (og om nødvendig vedlikeholde) en grunntrygghet - tenk bufferkonto, helsekonto. Der er jeg nesten i mål, sjøl om hvor mye som burde være på de kontoene kan finne på å skulle oppjusteres seinere.
- Bruke penger på huset. Det burde males i løpet av noen år. Vinduer burde byttes i løpet av noen år. Det med vinduene er i og for seg ikke en hastesak, men det vil helt sikkert se pent ut på strømregninga, og før eller seinere må det gjøres. Det er sikkert mer også.
- Bygge opp huskontoen. Jeg burde ha anledning til å ta tak i eventuelle andre overraskelser i størrelsesorden tak, og kreditt er dyrt. For så vidt er jeg i gang med det allerede: Det går stort sett alltid mer penger inn på den kontoen enn ut, sjøl i vinterhalvåret hvor strømutgiftene er som høyest. Det vil ta tid, men jeg vil helst ha 100 000 stående på denne kontoen.
- Når jeg har kommet så langt går det forhåpentligvis an å tenke på å betale ned gjeld foran skjema. Det hadde vært fint å være gjeldsfri før om 22 år, eller i hvert fall å betale litt mindre i renter og avdrag - det koster å låne, sjøl om det er verdt det også.
Nå skulle jeg gjerne sagt noe om hvor lang tid de forskjellige punktene kunne tenkes å ta, men det er vanskelig, rett og slett fordi framtidsutsiktene inntektsmessig er så uklare. Jeg kommer antakeligvis til å ha mer inntekt enn jeg har nå, men sjøl det har jeg ingen garanti for. Helsa setter meg rett og slett i en sårbar situasjon, og sjøl om en del av prosjektet er å redusere den sårbarheten ved hjelp av helsekonto og bufferkonto, får jeg ikke fjerna den helt, og inntekt er en stor del av det. Framtidas inntekt er og blir usikker en stund til, men antakeligvis vil den være bedre enn i dag. Samboerens framtidige inntekt etter fullførte studier ligger også i landskapet vill gjetting.
Med sparetempoet jeg har nå (3000 i måneden, 23% av netto inn), vil jeg spare 36 000 i året. Kanskje mer - under NAV får en alltid tilbake på skatten, og noe av det går alltid til sparing. Tanken er også at når inntekta øker, skal en større prosent av det gå til disse måla. Med andre ord - jeg kommer nok dit, men tempoet er enn så lenge høyst usikkert.
Abonner på:
Innlegg (Atom)