Jeg liker ordet bufferkonto. Buffer betyr støtdemper. Bokstavlig talt, ordet buffer er det engelske ordet for støtdemper. Det er sånn sett et utmerket navn på en konto med penger i tilfelle en krise: Forhåpentligvis trenger du den ikke, men når du trenger den kan den redde deg, eller minske sjansene for at ting går åt skogen betraktelig. Så mye er åpenbart. Men det er et godt navn av minst en grunn til:
Som støtfangeren på en bil er en bufferkonto noe som funker best når den er en del av økonomien du ikke tenker på eller forholder deg til, ikke med mindre du plutselig får en uforutsett utgift i fanget, eller bekymrer deg for hva-hvis-et-eller-annet.
Det finnes så mange regler for hvordan en bygger en buffer. Jeg tror det viktigste ikke er å gjøre det riktig, å vite akkurat hvor mye en burde ha. En kjører ikke rundt med bil uten støtdemper fordi en ikke veit hvilken støtdemper som er den beste på markedet, eller den som passer best til akkurat ens egen bil. Det viktigste med en bufferkonto er å ha en - å sette av litt penger til den er der og finnes og en kan anta at den gjør det den skal.
For all del, det var beroligende å regne ut hvor lenge jeg kunne leve på bufferen om alt annet forsvant, men det er umulig å vite hvor mye en egentlig vil trenge i en krise fordi det er så vanskelig å vite hvilke kriser som treffer.
Vi kan ikke forutse hva livet kommer til å kaste på oss. Men at det før eller seinere kaster på oss noe som gir uventa utgifter, det er rimelig sannsynlig. Støtdemperen tar saken. Og om den ikke tar hele støtet, så kan jeg likevel love at den minimerer skaden.
mandag 11. august 2014
onsdag 30. juli 2014
Bidra: Et solidaritetsprosjekt
Jeg har lengta etter den dagen jeg har penger til mer enn bare meg sjøl. Velstand nok til å dele. Det er en fin tanke, men den er bare tull: Jeg skulle ønske jeg kunne spare mer eller ha råd til mer og det går ikke over av å få mer, så når vil jeg egentlig synes at jeg har nok til å dele?
Det er ikke det at jeg ikke har gjort noe for andre økonomisk mens jeg har holdt på med pengeprosjektet, men det har aldri vært en budsjettpost. Jeg har venta til jeg skulle få råd til å gjøre det til en egen sted i budsjettet, en fast prosent eller et beløp.
Men det er en prioritering, og hvis jeg vil erklære at det er en prioritering, så må jeg gjøre det til en nå, ikke en gang i framtida når jeg har råd.
Så jeg gjorde det. En prosent av pengene jeg får inn går nå til en konto som heter bidra. Jeg håper at det i framtida blir en større prosent, men akkurat nå er det en, og det er noe. 66 kroner annahver uke er penger, og friheten til å gi uten å lure på om jeg ødelegger for meg sjøl er fantastisk så langt.
Litt av det er medlemskap i to organisasjoner (jeg har bare to igjen, etter rydding), et abonnement - og resten er frie solidaritetsmidler. Nei, ikke veldedighet - det er en forskjell: Veldedighet er når du tror at det ikke kunne ha vært deg, solidaritet når du skjønner at det kunne ha vært det. Hva som er hva kan være forskjellig. Men jeg har problemer med veldedighet og er sterk tilhenger av solidaritet, og en av formene solidariteten kommer i er reine penger.
Så jeg bidrar. Men det viktigste er ikke hvor mye jeg bidrar med, sjøl om det også kan gjøre en forskjell her og der. Det viktigste er at jeg plasserer verdiene og prioriteringene jeg mener å ha akkurat nå, og ikke dytter dem framover til en vag framtid der kanskje, kanskje proiriteringene kan følges.
Ja, den ene prosenten gjør litt vondt i budsjettet. Det er helt greit. Jeg prioriterer det nå.
Det er ikke det at jeg ikke har gjort noe for andre økonomisk mens jeg har holdt på med pengeprosjektet, men det har aldri vært en budsjettpost. Jeg har venta til jeg skulle få råd til å gjøre det til en egen sted i budsjettet, en fast prosent eller et beløp.
Men det er en prioritering, og hvis jeg vil erklære at det er en prioritering, så må jeg gjøre det til en nå, ikke en gang i framtida når jeg har råd.
Så jeg gjorde det. En prosent av pengene jeg får inn går nå til en konto som heter bidra. Jeg håper at det i framtida blir en større prosent, men akkurat nå er det en, og det er noe. 66 kroner annahver uke er penger, og friheten til å gi uten å lure på om jeg ødelegger for meg sjøl er fantastisk så langt.
Litt av det er medlemskap i to organisasjoner (jeg har bare to igjen, etter rydding), et abonnement - og resten er frie solidaritetsmidler. Nei, ikke veldedighet - det er en forskjell: Veldedighet er når du tror at det ikke kunne ha vært deg, solidaritet når du skjønner at det kunne ha vært det. Hva som er hva kan være forskjellig. Men jeg har problemer med veldedighet og er sterk tilhenger av solidaritet, og en av formene solidariteten kommer i er reine penger.
Så jeg bidrar. Men det viktigste er ikke hvor mye jeg bidrar med, sjøl om det også kan gjøre en forskjell her og der. Det viktigste er at jeg plasserer verdiene og prioriteringene jeg mener å ha akkurat nå, og ikke dytter dem framover til en vag framtid der kanskje, kanskje proiriteringene kan følges.
Ja, den ene prosenten gjør litt vondt i budsjettet. Det er helt greit. Jeg prioriterer det nå.
mandag 21. juli 2014
Fattigmanns airconditioning
Sjøl om det er lite populært å klage på varmen så er det visst over det punktet at vi får lov nå. Kjære vene, det er jo rene hetebølgen!
Avisene kommer med mer eller mindre åpenbare tips om hvordan en skal takle sommervarmen (åpne vinduene? Wow, det ville jeg aldri kommet på), og av en eller annen grunn har de ikke tatt med et av triksene vi brukte hjemme og som jeg fortsatt bruker.
Jeg henger rett og slett aluminiumsfolie i vinduer som får mye sol på seg. Den reflekterer sola og gjør at det blir mindre varmt inne. Min erfaring er at på skikkelig varme dager får det ned varmen et par grader om det henger oppe fra morran av.
Et par ting skal til for å få det til å funke skikkelig:
- Jeg dekker ikke hele vinduet men henger en stripe nederst i hvert vindu, både for å faktisk slippe inn lys og for å minimere risikoen for at det sjenerer noen - hos meg er stripa da under verandagelenderhøyde. Ikke at jeg har hørt noen som har vært plaga av refleksjonen, men det er jo ikke gitt at alle vil si fra.
- Jeg henger aldri folie i vinduer som går ut mot veien. Det er aldri så varmt at det er verdt å gi bilister og andre trafikanter skarpt lys i øynene.
- Jeg henger folien på innsida av vinduet. Det kan virke sprøtt siden varmen da kommer inn, men vinduet blir varmere om folien henger på utsida. Jeg er ikke sikker på hva det kommer av, men jeg tipper at det henger sammen med at den blir utsatt for mindre vind og sånn sett henger rettere og dermed ikke lager en glovarm luftlomme rett utafor vinduet.
- Jeg henger folien så tett inntil vinduet som mulig og retter på den i løpet av sommeren. Jeg vil tro at varme luftlommer på innsida av vinduet vil virke mot hensikta.
Dette trikset er billig (det koster bare et par kroner per vindu) og holder lenge - for eksempel en hel sommer. Det er lett å kombinere med andre tiltak som vifte og god, gammeldags gjennomtrekk. Samtidig er det ikke avhengig av åpne vinduer, noe som funker bra i allergisesongen. Er det noen grunner til å ikke gjøre dette som jeg ikke har tenkt på, eller er det bare det at mora mi fant på noe så lurt at ingen andre hadde kommet på det før? Så galt har nemlig skjedd før.
Så inntil videre er dette mitt favorittvåpen i kampen mot søvnløshet og smeltihjel, sjøl om det fortsatt hender jeg tar til verandaen på kvelden når det er som varmest.
Avisene kommer med mer eller mindre åpenbare tips om hvordan en skal takle sommervarmen (åpne vinduene? Wow, det ville jeg aldri kommet på), og av en eller annen grunn har de ikke tatt med et av triksene vi brukte hjemme og som jeg fortsatt bruker.
Jeg henger rett og slett aluminiumsfolie i vinduer som får mye sol på seg. Den reflekterer sola og gjør at det blir mindre varmt inne. Min erfaring er at på skikkelig varme dager får det ned varmen et par grader om det henger oppe fra morran av.
Et par ting skal til for å få det til å funke skikkelig:
- Jeg dekker ikke hele vinduet men henger en stripe nederst i hvert vindu, både for å faktisk slippe inn lys og for å minimere risikoen for at det sjenerer noen - hos meg er stripa da under verandagelenderhøyde. Ikke at jeg har hørt noen som har vært plaga av refleksjonen, men det er jo ikke gitt at alle vil si fra.
- Jeg henger aldri folie i vinduer som går ut mot veien. Det er aldri så varmt at det er verdt å gi bilister og andre trafikanter skarpt lys i øynene.
- Jeg henger folien på innsida av vinduet. Det kan virke sprøtt siden varmen da kommer inn, men vinduet blir varmere om folien henger på utsida. Jeg er ikke sikker på hva det kommer av, men jeg tipper at det henger sammen med at den blir utsatt for mindre vind og sånn sett henger rettere og dermed ikke lager en glovarm luftlomme rett utafor vinduet.
- Jeg henger folien så tett inntil vinduet som mulig og retter på den i løpet av sommeren. Jeg vil tro at varme luftlommer på innsida av vinduet vil virke mot hensikta.
Dette trikset er billig (det koster bare et par kroner per vindu) og holder lenge - for eksempel en hel sommer. Det er lett å kombinere med andre tiltak som vifte og god, gammeldags gjennomtrekk. Samtidig er det ikke avhengig av åpne vinduer, noe som funker bra i allergisesongen. Er det noen grunner til å ikke gjøre dette som jeg ikke har tenkt på, eller er det bare det at mora mi fant på noe så lurt at ingen andre hadde kommet på det før? Så galt har nemlig skjedd før.
Så inntil videre er dette mitt favorittvåpen i kampen mot søvnløshet og smeltihjel, sjøl om det fortsatt hender jeg tar til verandaen på kvelden når det er som varmest.
fredag 27. juni 2014
Framtidsplan
Jeg er ute av tenkeboksen for hva veien videre for pengeprosjektet blir etter å ha feita opp bufferkontoen og helsekontoen: Jeg vil ta en mastergrad. Joda, litt fordi jeg tror det er et tryggere valg helsemessig enn så lenge, men mest fordi jeg har den der brennende følelsen av vilje i magen som sier at dette, dette er helt riktig. Hvis det i det hele tatt er mulig er det dette jeg skal gjøre når jeg er ferdig med bachelorgraden om et år.
Og hvorfor skulle ikke det være mulig? Leve på studielån kjenner jeg jo folk som gjør, sjøl om de fleste jo har jobb ved sida av. Det vil jo si noen år uten å få spart noe særlig, men det tror jeg er en helt grei prioritering, eller i hvert fall en ok en. Men det er noen faktorer som gjør dette til et litt vrient prosjekt.
Det er nemlig ikke snakk om å være heltidsstudent. Jeg tenker på å søke om å ta masteren over fire år og sikte på å likevel fullføre på tre - det er greit å ha litt slingringsmonn. Det å være deltidsstudent vil si at en også får deltidslån og deltidsstipend. 2/3 studieprogresjon vil si 2/3 av vanlig lån og stipend. Det er jo fair nok i og for seg, men hvordan lever folk på det, da? Vi snakker (etter dagens satser) om 4892,5 kroner i måneden, pluss ekstra til semesterstart. Jeg har boutgifter på 5000, jeg, og det er det laveste jeg har hatt på ti år. Månedskort koster godt over 2000 i måneden - jeg er for gammel til studentrabatt. Det ser unektelig ut som om matten ikke går opp her.
En annen ugrei ting er at jeg neppe kan jobbe ved sida av eller om sommeren. Jeg trenger ikke gå i detalj, men la oss si det sånn: Ukene i semesteret er stort sett fulle. Jeg bruker sommeren til å lese på samt litt til andre prosjekter som det ikke er kapasitet til resten av året. Studier er hovedprioriteringa nå, og karakterene er bra, men kapasiteten min er begrensa, og jobbing ved sida eller om sommeren av er ikke en strategi som kan funke her. Mission impossible? Ikke helt.
For det viser seg at lånekassen i sin visdom har et system for sånne som oss som ikke kan arbeide ved sida av eller om sommeren av helsegrunner. Det får jeg riktignok også bare 2/3 av, men 2258 i måneden hjelper midt sagt godt på. Det finnes også behovsprøvde forsørgerstipend som jeg såvidt jeg kan skjønne kvalifiserer helt fint til. 1030 kroner til. Voila, det umulige har blitt mulig. Jeg planlegger altså tre år med å leve på rett over 8000 i måneden. Det er fortsatt ikke bare-bare, jeg får et mye trangere budsjett - men det får bli en annen bloggpost. Dette er gjørbart, og jeg vil.
Da hjelper det også godt å ha en større bufferkonto og en helsekonto som det faktisk er penger på. Og etter å ha fått helsekontoen opp på 10 000 og satt av penger til Romatur skal jeg sette av penger til noen ting jeg vil fortsette å ta meg råd til mens jeg tar masteren.
Utdanning lønner seg, sier de. Jeg veit ikke, jeg: Jeg vil bruke tre år på det en vanligvis bruker to på, og det er en grei sjanse for at det leder meg til deltidsarbeid, ikke heltids. Dessuten erstatter jeg sparing med å ta opp lån. Det er ikke gitt at det å gjøre dette er en fornuftig investering i reine penger. Men det er helt greit. Vitsen med pengeprosjektet er å kunne følge mine egne prioriteringer bedre, det eksisterer ikke for sin egen skyld, og dette er min prioritering.
Og hvorfor skulle ikke det være mulig? Leve på studielån kjenner jeg jo folk som gjør, sjøl om de fleste jo har jobb ved sida av. Det vil jo si noen år uten å få spart noe særlig, men det tror jeg er en helt grei prioritering, eller i hvert fall en ok en. Men det er noen faktorer som gjør dette til et litt vrient prosjekt.
Det er nemlig ikke snakk om å være heltidsstudent. Jeg tenker på å søke om å ta masteren over fire år og sikte på å likevel fullføre på tre - det er greit å ha litt slingringsmonn. Det å være deltidsstudent vil si at en også får deltidslån og deltidsstipend. 2/3 studieprogresjon vil si 2/3 av vanlig lån og stipend. Det er jo fair nok i og for seg, men hvordan lever folk på det, da? Vi snakker (etter dagens satser) om 4892,5 kroner i måneden, pluss ekstra til semesterstart. Jeg har boutgifter på 5000, jeg, og det er det laveste jeg har hatt på ti år. Månedskort koster godt over 2000 i måneden - jeg er for gammel til studentrabatt. Det ser unektelig ut som om matten ikke går opp her.
En annen ugrei ting er at jeg neppe kan jobbe ved sida av eller om sommeren. Jeg trenger ikke gå i detalj, men la oss si det sånn: Ukene i semesteret er stort sett fulle. Jeg bruker sommeren til å lese på samt litt til andre prosjekter som det ikke er kapasitet til resten av året. Studier er hovedprioriteringa nå, og karakterene er bra, men kapasiteten min er begrensa, og jobbing ved sida eller om sommeren av er ikke en strategi som kan funke her. Mission impossible? Ikke helt.
For det viser seg at lånekassen i sin visdom har et system for sånne som oss som ikke kan arbeide ved sida av eller om sommeren av helsegrunner. Det får jeg riktignok også bare 2/3 av, men 2258 i måneden hjelper midt sagt godt på. Det finnes også behovsprøvde forsørgerstipend som jeg såvidt jeg kan skjønne kvalifiserer helt fint til. 1030 kroner til. Voila, det umulige har blitt mulig. Jeg planlegger altså tre år med å leve på rett over 8000 i måneden. Det er fortsatt ikke bare-bare, jeg får et mye trangere budsjett - men det får bli en annen bloggpost. Dette er gjørbart, og jeg vil.
Da hjelper det også godt å ha en større bufferkonto og en helsekonto som det faktisk er penger på. Og etter å ha fått helsekontoen opp på 10 000 og satt av penger til Romatur skal jeg sette av penger til noen ting jeg vil fortsette å ta meg råd til mens jeg tar masteren.
Utdanning lønner seg, sier de. Jeg veit ikke, jeg: Jeg vil bruke tre år på det en vanligvis bruker to på, og det er en grei sjanse for at det leder meg til deltidsarbeid, ikke heltids. Dessuten erstatter jeg sparing med å ta opp lån. Det er ikke gitt at det å gjøre dette er en fornuftig investering i reine penger. Men det er helt greit. Vitsen med pengeprosjektet er å kunne følge mine egne prioriteringer bedre, det eksisterer ikke for sin egen skyld, og dette er min prioritering.
mandag 16. juni 2014
Statusoppdatering
Det er 30 000 kroner på bufferkontoen min. Mål nådd, hurra!
Helsekontoen min er på vei til å vokse seg stor og feit igjen etter noen utgifter, som forresten ble mindre enn jeg hadde regna med fordi jeg gjorde 15 minutter research og fant ut hvor det lønte seg å kjøpe. Vi snakker 33% mer av det jeg ville ha for en drøy tusenlapp mindre. Vinn!
Jeg har bestilt ferie i Roma med min mor og lillesøster i oktober og betalt omtrent 1/3 av de totalt 6000 kronene jeg har budsjettert med å bruke.
Prioriteringene har altså så langt vært robusthet og litt luksus.
Når Romaturen er fullstendig i boks og helsekontoen har 10 000 blanke kroner på seg, det vil si om et par måneder, så tenker jeg å plassere penger på en konto for å kunne opprettholde noe som er viktig for meg i neste fase av livet. Det er tross alt bare ett år igjen av bachelorstudiene, og etter det blir det nok trangere uansett hva jeg skulle finne på - mer om akkurat det snart.
Helsekontoen min er på vei til å vokse seg stor og feit igjen etter noen utgifter, som forresten ble mindre enn jeg hadde regna med fordi jeg gjorde 15 minutter research og fant ut hvor det lønte seg å kjøpe. Vi snakker 33% mer av det jeg ville ha for en drøy tusenlapp mindre. Vinn!
Jeg har bestilt ferie i Roma med min mor og lillesøster i oktober og betalt omtrent 1/3 av de totalt 6000 kronene jeg har budsjettert med å bruke.
Prioriteringene har altså så langt vært robusthet og litt luksus.
Når Romaturen er fullstendig i boks og helsekontoen har 10 000 blanke kroner på seg, det vil si om et par måneder, så tenker jeg å plassere penger på en konto for å kunne opprettholde noe som er viktig for meg i neste fase av livet. Det er tross alt bare ett år igjen av bachelorstudiene, og etter det blir det nok trangere uansett hva jeg skulle finne på - mer om akkurat det snart.
fredag 13. juni 2014
Et tips til oss som får tilbake på skatten
Et tips til oss alle som får tilbake på skatten, meg sjøl inkludert: Planlegg hva skattepengene skal gå til NÅ. Vel, egentlig, planlegg så snart du veit omtrent hvor mye det er, men nå funker: Du veit om lag hvor mye det blir. Du veit omtrent hva du trenger. Følelsene som vil ha tullball har forhåpentligvis ikke kicka inn helt enda. Når du får dem har du derimot antakeligvis allerede begynt å tenke på dem som tilgjengelige midler.
Dette er ikke et nytt triks, det er et gammelt et. Jeg har som oftest pleid å ha en plan på forhånd. Det har tatt forskjellige former: Et år kjøpte jeg meg tørketrommel. Jeg har dårlige hender, og den tørketrommelen er et av de beste hjelpemidlene jeg kunne hatt. Det har vært briller. Det har vært sko. Det har vært tannlege. Sånn sett er jeg heldig nå: Alle nødvendighetene er i boks. Jeg kan bruke skattepengene på hva jeg vil. Det er prioriteringer å gjøre, men de handler ikke om nødvendigheter lenger, de handler om et overskudd.
Jeg har for så vidt en fordelingsnøkkel på plass for ekstrapenger: 25% til felleskontoen, 20% til helsekontoen, 20% til fritt-fram-kontoen og de siste 35% til investeringskontoen. Hvis jeg skal gjøre noe annet enn det skal det avgjøres på forhånd. Dette er på forhånd nok.
Jeg får antakeligvis igjen rett over fire tusen. Jeg skal betale 25% til felleskontoen, og så kjøpe nye briller. Resten, hvis det er noen, går til prosjektkontoen. Hva er din plan?
Dette er ikke et nytt triks, det er et gammelt et. Jeg har som oftest pleid å ha en plan på forhånd. Det har tatt forskjellige former: Et år kjøpte jeg meg tørketrommel. Jeg har dårlige hender, og den tørketrommelen er et av de beste hjelpemidlene jeg kunne hatt. Det har vært briller. Det har vært sko. Det har vært tannlege. Sånn sett er jeg heldig nå: Alle nødvendighetene er i boks. Jeg kan bruke skattepengene på hva jeg vil. Det er prioriteringer å gjøre, men de handler ikke om nødvendigheter lenger, de handler om et overskudd.
Jeg har for så vidt en fordelingsnøkkel på plass for ekstrapenger: 25% til felleskontoen, 20% til helsekontoen, 20% til fritt-fram-kontoen og de siste 35% til investeringskontoen. Hvis jeg skal gjøre noe annet enn det skal det avgjøres på forhånd. Dette er på forhånd nok.
Jeg får antakeligvis igjen rett over fire tusen. Jeg skal betale 25% til felleskontoen, og så kjøpe nye briller. Resten, hvis det er noen, går til prosjektkontoen. Hva er din plan?
tirsdag 22. april 2014
Tabbetid! En omstrukturering
Jeg har gjort en skikkelig blemme igjen: Jeg har godt og grundig misforstått BSUreglene. Jeg hadde sett at det på skatteetatens nettsider sto "under 34 år" og trodde det betydde fram til bursdagen min eller så. Det viste seg at det et annet sted på sidene sto ut det året en fyller 33. Og joda, som en hjelpsom kundebehandler forklarte, en er jo under 34 det året en fyller 33, teknisk sett. Samme dagen som jeg skjønte dette oppdaga jeg at banken jeg har BSUkonto i hadde flytta pengene jeg hadde satt inn så langt i år over til en annen konto.
Så for et par uker sida blei planen min borte og jeg måtte finne på noe annet med sparinga mi. Det er jo ikke vanskelig å finne noe å kaste penger på, tvert imot, men hva er det lureste? Noen av mulighetene mine var:
Hva ville jeg mest? Jeg satt der med kalkulator og prioriteringer og var jammen ikke sikker. Hva er best, hva er viktigst, og hvordan veit en egentlig det? Det jeg egentlig ville var å bygge sikkerhet samtidig som jeg ville utsette de virkelige valgene.
Helsekontoen måtte med, det var åpenbart så slunken som den var, men den hasta ikke mest. Jeg kjente behovet for en større buffer også - da jeg valgte å ha 20 000 som mål for bufferkontoen var det fordi det var et realistisk mål som var midlertidig godt nok, og jeg hadde andre mål som jeg måtte videre til, og det litt fort.
Det var 21 000-og-litt på bufferkontoen. Jeg satte over de 6 900 banken hadde flytta ut av BSUkontoen min og satte opp at det skal overføres 1 200 neste gang jeg får penger og 500 gangen etter der (samme gangen går 700 rett til helsekontoen). Da ender jeg opp på rundt 30 000 kroner. Det er en fin buffer.
Fra og med neste utbetaling etter det satte jeg opp et fast trekk til helsekontoen på 1 200 kroner. Rundt midsommers skal det være 10 000 der, etter at jeg har svidd av 4 000 på en nødvendig helseutgift.
Jeg må stadig minne meg sjøl på at jeg ikke leiter etter den perfekte måten å organisere økonomien på, bare en bra en. Jeg prøver å holde det i bevisstheten mens jeg tenker jeg på hvordan jeg skal angripe resten av sparinga, både resten av året og videre framover.
Så for et par uker sida blei planen min borte og jeg måtte finne på noe annet med sparinga mi. Det er jo ikke vanskelig å finne noe å kaste penger på, tvert imot, men hva er det lureste? Noen av mulighetene mine var:
- Nedbetaling av huslån. Fordel: Det er fint å ha mindre lån, særlig siden renta neppe holder seg lav de 21 åra jeg etter planen skal betale ned på det. Ulempe: Jeg har lavere rente på huslånet enn på sparekontoene mine. Sjøl hvis jeg later som om inflasjon ikke finnes lønner det seg å ha det lånet enn så lenge.
- Mer penger til huskontoen. Fordel: Likviditet er bra, vi har planer om en del vedlikehold framover, og vil gjerne ha igjen noe om noe så skulle gå galt. Ulempe: Det er allerede pengemessig mer mitt hus enn ektemannen sitt - vil jeg virkelig forsterke akkurat det?
- Fylle opp helsekontoen igjen. Fordel: I skrivende stund er det om lag 5 000 kroner på helsekontoen, og jeg har planer om å bruke omtrent 4 000 av dem snart. Det kan altså fort bli litt slunkent. Ulempe: Helsekontoen er penger som er til å bruke og må sånn sett kanskje regnes som korttidssparing.
- Øke fondssparing. Fordel: Det virker som en grei spareform over lang tid. Ulempe: Jeg veit ikke hva jeg sparer til her og når jeg eventuelt kommer til å bruke de pengene.
- Korttidssparing av annet slag - til ferie, et prosjekt eller noe sånt. Fordel: Det er hyggelig å jevnlig merke resultater av sparinga på kroppen, men igjen, korttidssparing er ikke trygghetsbyggende på samme måten.
- Studier. Jeg er ferdig med bachelorgraden om et år. Dersom jeg skulle tatt en master på deltid ville det være vanskelig å leve på studielånet uten sparepenger ved siden av. Fordel: Sparepenger + stpiend og lån er en utmerket plan B. Ulempe: Som plan A er den rimelig elendig.
- Øke bufferen. Fordel: En sterk buffer er en god ting nesten uansett hva som følger. Ulempe: Det er penger uten et egentlig formål.
Hva ville jeg mest? Jeg satt der med kalkulator og prioriteringer og var jammen ikke sikker. Hva er best, hva er viktigst, og hvordan veit en egentlig det? Det jeg egentlig ville var å bygge sikkerhet samtidig som jeg ville utsette de virkelige valgene.
Helsekontoen måtte med, det var åpenbart så slunken som den var, men den hasta ikke mest. Jeg kjente behovet for en større buffer også - da jeg valgte å ha 20 000 som mål for bufferkontoen var det fordi det var et realistisk mål som var midlertidig godt nok, og jeg hadde andre mål som jeg måtte videre til, og det litt fort.
Det var 21 000-og-litt på bufferkontoen. Jeg satte over de 6 900 banken hadde flytta ut av BSUkontoen min og satte opp at det skal overføres 1 200 neste gang jeg får penger og 500 gangen etter der (samme gangen går 700 rett til helsekontoen). Da ender jeg opp på rundt 30 000 kroner. Det er en fin buffer.
Fra og med neste utbetaling etter det satte jeg opp et fast trekk til helsekontoen på 1 200 kroner. Rundt midsommers skal det være 10 000 der, etter at jeg har svidd av 4 000 på en nødvendig helseutgift.
Jeg må stadig minne meg sjøl på at jeg ikke leiter etter den perfekte måten å organisere økonomien på, bare en bra en. Jeg prøver å holde det i bevisstheten mens jeg tenker jeg på hvordan jeg skal angripe resten av sparinga, både resten av året og videre framover.
tirsdag 28. januar 2014
Frykten for billigmerkene
Billig = dårlig, meldte forsida av VG for ei tid tilbake. Det handler om mat, og baserer seg på at billige fiskekaker har lite fisk, billig rekesalat har lite reker og så videre. Akkurat den påstanden er sann nok, men konklusjonen vi får servert på forsida er likevel reint tullprat. At billigmat er dårlig er ofte sant om billigprodukter som er sentrert rundt en relativt dyr ingrediens: De har ofte mindre av den ingrediensen. Dyre ingredienser (gjerne bestående av dyr, og nei, jeg sier ikke dette bare fordi jeg liker ordspill) er en av de tingene som gjør en matvare dyrere, så det er rimelig nok at det å bruke mindre av den ingrediensen er produsentenes foretrukne måte å gjøre den typen matvare billigere på også. Så langt kan det høres ut som om VG har rett.
Det er bare det at dyre ingredienser bare er en av mange ting som gir et spenn i matvareprisene. De fleste billigutgaver av matvarer ikke er sentrert rundt noen dyr ingrediens. At en undergruppe billigprodukter representerer helheten er i beste fall noe en må argumentere for, og denne gangen ville de neppe funnet argumenter som holdt.
Jeg antar at ost i osten, fisk i fiskekakene og tilsvarende ting er noe de fleste av oss er villige til å betale for om vi kan, med hva med de andre billigmatene? Hva annet er vi villige til å betale ekstra for - og hva er vi det ikke? Hvilke ting gjør matvarer dyrere?
1. Arbeidskrafta. Lønninga til de som jobber med å produsere og frakte varene til oss er en bit av dette, hva slags verneutstyr og den slags de har på jobb er en annen. Folk som er opptatt av det og har muligheten kan velge å betale mer for ting som er produsert i land med ryddige arbeidsforhold eller ting som er merka som fairtrade. Dyrkingsmåter kan også være relevant her.
2. Merkevarer. Folk assosierer ofte kjente merker med kvalitet. Noen ganger er kvaliteten høyere, noen ganger er den lavere, noen ganger er den identisk. Ganske ofte er det til og med det samme produktet i forskjellig emballasje. Hvorfor vi velger å bruke penger på denne fordyrende faktoren som gir oss lite tilbake i form av produktet vi kjøper? Trygghet, både reell og innbildt er en bit av det, påvirkning av status en annen. Dessuten skaper merkevarer ofte en lojalitet hos kunden. Vi har nostalgi, assosiasjoner til vellykkethet og mange andre assosiasjoner som bidrar til å velge et merke i utgangspunktet. Når vi først har begynt å kjøpe et merke fortsetter vi ofte med det på autopilot, så kvaliteten kan være så ymse, og prisen trenger ikke å være i takt med kvaliteten for at det skal selge.
3. Kvalitet. Når det er sagt kan faktisk kvalitet både i resultat og i råvarer også være fordyrende. Her kan det være vanskelig å se hva som er hva, men stikkord jeg veit mange ser etter her er økologisk, kaldpressa osv. Som så ofte ellers er det ingen automatisk sammenheng, det gjelder å vite hvor det har noe å si: Kaldpressa olivenolje er en fin ting til sitt bruk, men hvis du skal bruke den til å lage badeolje av eller steike noe i er det lite mening i, og badeskrubben du lager av sukker blir ikke bedre av at sukkeret er økologisk.
4. Unngå ingredienser. Enten det er ingredienser vi vil unngå på grunn av allergi, intoleranse, etiske hensyn eller av sunnhet (reell eller informert av siste dose "forskningsformidling" fra dagspressen) er det ofte noen ingredienser forbrukere ofte ønsker å unngå. Dersom de blir mange nok kan produsentene begynne å fjerne dem - men vips, dukker de opp et annet sted, i hvert fall dersom de er et avfallsprodukt fra noe annet som faktisk selger. Legg for eksempel merke til at mer og mer mørk sjokolade på markedet inneholder melkefett. Jeg vil tippe at det, fjorårets lokale smørmanel til tross, likner måten USA lærte seg å spise heftige mengder ost på samtidig som lettmjølka kom på markedet.
5. Ønska ingredienser. Dette er kategorien vi begynte med: Noen ingredienser vi er ute etter å ha i maten kjører prisen i været, og det blir ikke skikkelig billig uten å kutte i de ingrediensene. Her er trikset å lese ingredienslistene og huske at også her hender det at de kjente merkevarene blir frista til de samme triksene som billigmerkene.
Jeg har altså kokt det ned til fem kategorier (som egentlig hver hadde fortjent en bloggpost), og enda har jeg valgt å utelate valget mellom forskjellige typer mat: Linser er billigere enn kylling, kylling er billigere enn laks osv. Jeg antar at vi alle skjønner at VGs påstand om at billig=dårlig ikke holder der heller.
Som sagt: Konklusjonen er ikke alltid den samme. Noen av disse kategoriene er det verdt å betale mer for og noen ikke, og rett valg er ikke det samme for alle heller - mine prioriteringer er ikke nødvendigvis dine. Jeg tester gjerne ting det står first price eller Rema1000 på, og de gangene jeg liker det like godt eller bedre fortsetter jeg med å kjøpe dem. Samtidig inneholder handlekurven min ofte ting det står fairtrade på, og nå og da står det jammen økologisk eller parfymefri også.
Antakelsen om at billigmerkene er dårligere funker ikke som retningslinje - noen ganger er de dårligere, noen ganger bedre, noen ganger ikke til å skille fra hverandre. Jeg kan godt betale mer for bedre mat, men jeg betaler ikke for at det står riktig merke på pakka. Det er nemlig ikke hold i påstanden om at billig mat er dårligere.
Det er bare det at dyre ingredienser bare er en av mange ting som gir et spenn i matvareprisene. De fleste billigutgaver av matvarer ikke er sentrert rundt noen dyr ingrediens. At en undergruppe billigprodukter representerer helheten er i beste fall noe en må argumentere for, og denne gangen ville de neppe funnet argumenter som holdt.
Jeg antar at ost i osten, fisk i fiskekakene og tilsvarende ting er noe de fleste av oss er villige til å betale for om vi kan, med hva med de andre billigmatene? Hva annet er vi villige til å betale ekstra for - og hva er vi det ikke? Hvilke ting gjør matvarer dyrere?
1. Arbeidskrafta. Lønninga til de som jobber med å produsere og frakte varene til oss er en bit av dette, hva slags verneutstyr og den slags de har på jobb er en annen. Folk som er opptatt av det og har muligheten kan velge å betale mer for ting som er produsert i land med ryddige arbeidsforhold eller ting som er merka som fairtrade. Dyrkingsmåter kan også være relevant her.
2. Merkevarer. Folk assosierer ofte kjente merker med kvalitet. Noen ganger er kvaliteten høyere, noen ganger er den lavere, noen ganger er den identisk. Ganske ofte er det til og med det samme produktet i forskjellig emballasje. Hvorfor vi velger å bruke penger på denne fordyrende faktoren som gir oss lite tilbake i form av produktet vi kjøper? Trygghet, både reell og innbildt er en bit av det, påvirkning av status en annen. Dessuten skaper merkevarer ofte en lojalitet hos kunden. Vi har nostalgi, assosiasjoner til vellykkethet og mange andre assosiasjoner som bidrar til å velge et merke i utgangspunktet. Når vi først har begynt å kjøpe et merke fortsetter vi ofte med det på autopilot, så kvaliteten kan være så ymse, og prisen trenger ikke å være i takt med kvaliteten for at det skal selge.
3. Kvalitet. Når det er sagt kan faktisk kvalitet både i resultat og i råvarer også være fordyrende. Her kan det være vanskelig å se hva som er hva, men stikkord jeg veit mange ser etter her er økologisk, kaldpressa osv. Som så ofte ellers er det ingen automatisk sammenheng, det gjelder å vite hvor det har noe å si: Kaldpressa olivenolje er en fin ting til sitt bruk, men hvis du skal bruke den til å lage badeolje av eller steike noe i er det lite mening i, og badeskrubben du lager av sukker blir ikke bedre av at sukkeret er økologisk.
4. Unngå ingredienser. Enten det er ingredienser vi vil unngå på grunn av allergi, intoleranse, etiske hensyn eller av sunnhet (reell eller informert av siste dose "forskningsformidling" fra dagspressen) er det ofte noen ingredienser forbrukere ofte ønsker å unngå. Dersom de blir mange nok kan produsentene begynne å fjerne dem - men vips, dukker de opp et annet sted, i hvert fall dersom de er et avfallsprodukt fra noe annet som faktisk selger. Legg for eksempel merke til at mer og mer mørk sjokolade på markedet inneholder melkefett. Jeg vil tippe at det, fjorårets lokale smørmanel til tross, likner måten USA lærte seg å spise heftige mengder ost på samtidig som lettmjølka kom på markedet.
5. Ønska ingredienser. Dette er kategorien vi begynte med: Noen ingredienser vi er ute etter å ha i maten kjører prisen i været, og det blir ikke skikkelig billig uten å kutte i de ingrediensene. Her er trikset å lese ingredienslistene og huske at også her hender det at de kjente merkevarene blir frista til de samme triksene som billigmerkene.
Jeg har altså kokt det ned til fem kategorier (som egentlig hver hadde fortjent en bloggpost), og enda har jeg valgt å utelate valget mellom forskjellige typer mat: Linser er billigere enn kylling, kylling er billigere enn laks osv. Jeg antar at vi alle skjønner at VGs påstand om at billig=dårlig ikke holder der heller.
Som sagt: Konklusjonen er ikke alltid den samme. Noen av disse kategoriene er det verdt å betale mer for og noen ikke, og rett valg er ikke det samme for alle heller - mine prioriteringer er ikke nødvendigvis dine. Jeg tester gjerne ting det står first price eller Rema1000 på, og de gangene jeg liker det like godt eller bedre fortsetter jeg med å kjøpe dem. Samtidig inneholder handlekurven min ofte ting det står fairtrade på, og nå og da står det jammen økologisk eller parfymefri også.
Antakelsen om at billigmerkene er dårligere funker ikke som retningslinje - noen ganger er de dårligere, noen ganger bedre, noen ganger ikke til å skille fra hverandre. Jeg kan godt betale mer for bedre mat, men jeg betaler ikke for at det står riktig merke på pakka. Det er nemlig ikke hold i påstanden om at billig mat er dårligere.
lørdag 27. juli 2013
Fra korttidssparing til langtidssparing
Jeg er ferdig med korttidssparinga! Etter å ha kjøpt elsykkel i april har jeg nå betalt for både sommerleir og togreise dit for meg og vesla mi. Jeg hadde en plan B - å fly - men jeg håpa inderlig at jeg slapp, og det gjorde jeg jammen også. Hurra!
Det betyr at jeg endelig kan begynne med langtidssparing igjen. Det har vært verdt det å få til disse to tinga, og jeg tror det er fint for spareviljen å føle seg litt premiert, men fra nå av skal bare en liten del av sparinga mi være korttidssparing, og resten skal gå til virkelig sparing - langtidssparing.
Langtidssparinga består av flere deler:
Det betyr at jeg nå sparer 3500 kroner månedlig i tillegg til korttidssparing - litt mer, i praksis, på grunn av de trekkene som går annahver uke. Det er som alltid litt vanskelig å vite om jeg har en riktig fordeling, men jeg minner meg sjøl om at denne fordelingsnøkkelen kan forandres dersom jeg lærer mer underveis.
Og det gjør jeg nok.
Det betyr at jeg endelig kan begynne med langtidssparing igjen. Det har vært verdt det å få til disse to tinga, og jeg tror det er fint for spareviljen å føle seg litt premiert, men fra nå av skal bare en liten del av sparinga mi være korttidssparing, og resten skal gå til virkelig sparing - langtidssparing.
Langtidssparinga består av flere deler:
1. Vi har økt "husleia" vår med 500 kroner i måneden. Før betalte vi 4500 hver, nå er det 5000. Dette er for å ha bedre likviditet til boligoverraskelser. Som lesere som har vært med hele veien har fått med seg er det noe som kan knekke økonomien, eller i hvert fall komme farlig nær.
2. Annahver uke trekkes automatisk 1200 kroner til BSUkontoen min. Det betyr at jeg ikke vil få fylt kvota helt dette året, men at jeg neste år har mer enn nok til å gjøre akkurat det.
3. Fondssparing. 300 kroner annahver uke, spredd over ymse etikkmerka indeksfond. Her veit jeg ikke helt hva jeg driver med enda, men jeg veit at denne sparinga burde være en liten del av sparinga mi nå, ikke en stor - det viktigste er fortsatt likviditetsbygging.
Det betyr at jeg nå sparer 3500 kroner månedlig i tillegg til korttidssparing - litt mer, i praksis, på grunn av de trekkene som går annahver uke. Det er som alltid litt vanskelig å vite om jeg har en riktig fordeling, men jeg minner meg sjøl om at denne fordelingsnøkkelen kan forandres dersom jeg lærer mer underveis.
Og det gjør jeg nok.
mandag 8. juli 2013
Bonuspenger: Jeg trenger (og lager) en strategi
Det har vært travelt. Det har vært eksamen, bryllup og hvetebrødsdager/komme-seg-etter-bryllupet-tid. Men nå er jeg forhåpentligvis i gang igjen og kan fortsette min noen-lunde-ukentlige pengeblogging.
--------------
Jeg har gjort en tabbe av det litt merkelige slaget, og jeg har gjort den så lenge pengeprosjektet har vart: Jeg har riktignok hatt en plan for over 90% av det som kommer inn på kontoen min så lenge det er faste inntekter. Overraskende penger, derimot, har jeg ikke hatt noen plan for.
Så hva har jeg gjort når jeg har fått andre penger? Alt for ofte ingenting: Pengene har kommet inn på hverdagskontoen og ikke blitt flytta videre til andre kontoer. Fra hverdagskontoen har de forsvinni litt etter litt uten at jeg er helt sikker på hva de har gått til. Kjenner jeg meg sjøl rett er det en tekopp her og en tekopp der som gjør det.
Unntaket er når det er store penger. Da jeg fikk tilbake på skatten i fjor sommer, for eksempel, dytta jeg mange av de pengene rett på bygging av buffer. Det var lett fordi det var planlagt, jeg visste at de kom. Noen ganger har jeg tatt gode valg ellers også. Noen hundrelapper jeg lånte bort til ei venninne før pengeprosjektet starta ba jeg henne sette inn på helsekontoen, for eksempel. Men det har hele tida forutsatt at jeg tenker meg om, og systemet mitt skal være mulig å kikke på dann og vann og ellers glemme.
Mindre beløp har dessuten fått lov å bare forsvinne. Det går jo ikke an. Sjøl om det ikke er så ofte at det dukker opp overraskelsespenger så tror jeg det er lurt å ha et system for det. Faktisk tror jeg det er såpass lurt at jeg har satt opp en plan bare for å ha en regel å handle etter så jeg ikke skal få for mye hovedbry - så kan den heller endres dersom jeg kommer på en bedre måte å gjøre det på.
25%: Til felleskontoen.
20%: Til helsekontoen.
20%: Til "fritt fram"- kontoen
35%: Til investeringskontoen
Så om jeg skulle få 2000 dumpende inn skal jeg enn så lenge sette over 500 til felleskontoen, 400 til helsekontoen, 400 til fritt fram-kontoen og 700 til investeringskontoen. (Penger jeg har fått for å bruke til noe bestemt er så klart unntatt, ellers ville det blitt bare rot.)
To av disse kontoene er nye. Fritt fram-kontoen er som navnet tyder på en konto med penger å bruke til hva-som-helst. Det er en fin ting å ha noen ekstra frie midler, men det har ikke vært plass til å prioritere det i systemet så langt. Nå, derimot, har jeg en fritt-fram-konto - og jeg veit at sjansen for at de pengene blir sølt bort er liten siden de faktisk må flyttes dersom jeg trenger noe derfra.
Investeringskontoen: Jeg har også oppretta en investeringskonto. Nei, jeg skal ikke bli aksjehandler, jeg skal drive litt god, gammeldags fondssparing med faste trekk (mer om det seinere) - og ha et sted å plassere overraskende penger. Jeg var usikker på om jeg heller skulle kaste penger på boliglånet mitt. Hva som i reine tall er best veit jeg ikke, men jeg veit at det blir vanskelig å gjøre regning med det om jeg putter penger i huset litt her, litt der. Så nok en midlertidig avgjørelse - jeg gjør ikke det. Rett og slett.
Jeg tror denne fordelingsnøkkelen kommer til å være bra - og jeg har fått sløsepenger som jeg kan bruke på akkurat hva jeg vil - men siden de bor på en egen konto får jeg ikke brukt dem uten å være bevisst på at jeg gjør det. Herlig.
--------------
Jeg har gjort en tabbe av det litt merkelige slaget, og jeg har gjort den så lenge pengeprosjektet har vart: Jeg har riktignok hatt en plan for over 90% av det som kommer inn på kontoen min så lenge det er faste inntekter. Overraskende penger, derimot, har jeg ikke hatt noen plan for.
Så hva har jeg gjort når jeg har fått andre penger? Alt for ofte ingenting: Pengene har kommet inn på hverdagskontoen og ikke blitt flytta videre til andre kontoer. Fra hverdagskontoen har de forsvinni litt etter litt uten at jeg er helt sikker på hva de har gått til. Kjenner jeg meg sjøl rett er det en tekopp her og en tekopp der som gjør det.
Unntaket er når det er store penger. Da jeg fikk tilbake på skatten i fjor sommer, for eksempel, dytta jeg mange av de pengene rett på bygging av buffer. Det var lett fordi det var planlagt, jeg visste at de kom. Noen ganger har jeg tatt gode valg ellers også. Noen hundrelapper jeg lånte bort til ei venninne før pengeprosjektet starta ba jeg henne sette inn på helsekontoen, for eksempel. Men det har hele tida forutsatt at jeg tenker meg om, og systemet mitt skal være mulig å kikke på dann og vann og ellers glemme.
Mindre beløp har dessuten fått lov å bare forsvinne. Det går jo ikke an. Sjøl om det ikke er så ofte at det dukker opp overraskelsespenger så tror jeg det er lurt å ha et system for det. Faktisk tror jeg det er såpass lurt at jeg har satt opp en plan bare for å ha en regel å handle etter så jeg ikke skal få for mye hovedbry - så kan den heller endres dersom jeg kommer på en bedre måte å gjøre det på.
25%: Til felleskontoen.
20%: Til helsekontoen.
20%: Til "fritt fram"- kontoen
35%: Til investeringskontoen
Så om jeg skulle få 2000 dumpende inn skal jeg enn så lenge sette over 500 til felleskontoen, 400 til helsekontoen, 400 til fritt fram-kontoen og 700 til investeringskontoen. (Penger jeg har fått for å bruke til noe bestemt er så klart unntatt, ellers ville det blitt bare rot.)
To av disse kontoene er nye. Fritt fram-kontoen er som navnet tyder på en konto med penger å bruke til hva-som-helst. Det er en fin ting å ha noen ekstra frie midler, men det har ikke vært plass til å prioritere det i systemet så langt. Nå, derimot, har jeg en fritt-fram-konto - og jeg veit at sjansen for at de pengene blir sølt bort er liten siden de faktisk må flyttes dersom jeg trenger noe derfra.
Investeringskontoen: Jeg har også oppretta en investeringskonto. Nei, jeg skal ikke bli aksjehandler, jeg skal drive litt god, gammeldags fondssparing med faste trekk (mer om det seinere) - og ha et sted å plassere overraskende penger. Jeg var usikker på om jeg heller skulle kaste penger på boliglånet mitt. Hva som i reine tall er best veit jeg ikke, men jeg veit at det blir vanskelig å gjøre regning med det om jeg putter penger i huset litt her, litt der. Så nok en midlertidig avgjørelse - jeg gjør ikke det. Rett og slett.
Jeg tror denne fordelingsnøkkelen kommer til å være bra - og jeg har fått sløsepenger som jeg kan bruke på akkurat hva jeg vil - men siden de bor på en egen konto får jeg ikke brukt dem uten å være bevisst på at jeg gjør det. Herlig.
mandag 20. mai 2013
Følelser, homo economicus og en slags plan
Jeg er rimelig sikker på hva det mest rasjonelle å gjøre framover ville være: Å inntil videre akseptere at jeg har et boliglån som nedbetales i det tempoet som er avtalt. Det er plagsomt å ha gjeld, men det er ikke vettugt å betale den ned akkurat nå.
Følelsene mine er ikke enige. Følelsene mine brøler om gjeld og om å kvitte seg med den nå som renta er lav. Joda, renta kan gå opp, men det å mangle likviditet til overraskelser som kan komme på en som huseier er et langt større problem enn så lenge.
Modeller som baserer seg på at mennesket faktisk nå og da kan funke som rasjonell aktør er gjerne heller tvilsomme, men jeg har hørt meg og mine økonomiske valg blitt brukt som argument for. Kanskje det betyr at jeg er for dårlig til å vise fram det absurd irrasjonelle?
For inni meg brøler det stygge ord om gjeld. Jeg har noe i meg som vil kaste alt jeg har av ressurser på å slutte å ha gjeld, som når jeg leser hvor mange penger jeg har igjen av huslånet mitt bare ser utrygghet, utrygghet, utrygghet. Det hjelper ikke at jeg veit at gjeld kan være et nyttig verktøy i mange situasjoner, og at den situasjonen jeg er i så absolutt er en av dem. Det hjelper ikke at jeg minner meg sjøl om hvor mye lavere boutgifter jeg har nå, og at det er nettopp det som har gitt meg handlingsrommet som pengeprosjektet har oppstått i. Eller, hvis det hjelper er det i hvert fall ikke nok til å overbevise meg om at det er helt greit med det huslånet.
Dette har gitt meg en liten hodepine. Jeg har etter hvert hamra ut en plan, men jeg er ikke helt sikker på den enda. Den prøver å roe ned gjeldsangsten litt samtidig som jeg bygger den likviditeten som trengs. Den er som følger:
Litt av problemet er at det er vanskelig å si akkurat hvor mange penger det bør være på den kontoen, men min tommelfingerregel er 100 000 til overraskelser, om lag 20 000 til fleksibilitet (det har vi nå) og dessuten det vi måtte finne på å ha av forutsette utgifter.
God plan? Dårlig plan? Har jeg oversett noe viktig her?
Jeg er ikke Homo Economicus. Jeg er ikke sikker på om jeg overkompenserer for følelsene mine eller om jeg lar dem få for stort spillerom her. Jeg trenger rett og slett litt hjelp.
Følelsene mine er ikke enige. Følelsene mine brøler om gjeld og om å kvitte seg med den nå som renta er lav. Joda, renta kan gå opp, men det å mangle likviditet til overraskelser som kan komme på en som huseier er et langt større problem enn så lenge.
Modeller som baserer seg på at mennesket faktisk nå og da kan funke som rasjonell aktør er gjerne heller tvilsomme, men jeg har hørt meg og mine økonomiske valg blitt brukt som argument for. Kanskje det betyr at jeg er for dårlig til å vise fram det absurd irrasjonelle?
For inni meg brøler det stygge ord om gjeld. Jeg har noe i meg som vil kaste alt jeg har av ressurser på å slutte å ha gjeld, som når jeg leser hvor mange penger jeg har igjen av huslånet mitt bare ser utrygghet, utrygghet, utrygghet. Det hjelper ikke at jeg veit at gjeld kan være et nyttig verktøy i mange situasjoner, og at den situasjonen jeg er i så absolutt er en av dem. Det hjelper ikke at jeg minner meg sjøl om hvor mye lavere boutgifter jeg har nå, og at det er nettopp det som har gitt meg handlingsrommet som pengeprosjektet har oppstått i. Eller, hvis det hjelper er det i hvert fall ikke nok til å overbevise meg om at det er helt greit med det huslånet.
Dette har gitt meg en liten hodepine. Jeg har etter hvert hamra ut en plan, men jeg er ikke helt sikker på den enda. Den prøver å roe ned gjeldsangsten litt samtidig som jeg bygger den likviditeten som trengs. Den er som følger:
Det vil i praksis si at 2/3 av de samla ressursene går til likviditetsbygging de atten månedene. Da skulle vi, renter ikke medregna, ha 54 000 mer på boligkontoen enn vi har nå. Det holder ikke om noe virkelig stort skulle komme på, så klart, men det hjelper likevel godt.Juli 2013 til desember 2014 overfører vi i tillegg til de vanlige boutgiftene våre:
- 1500 kroner i måneden fra meg til boligkontoen
- 1500 kroner i måneden fra meg til en BSUkonto jeg har stående på dank som har høyere rente enn lånet mitt - og som kan brukes til å nedbetale lån seinere
- 1500 kroner i måneden fra samboeren (som innen den tid er blitt ektemannen) til boligkontoen.
Litt av problemet er at det er vanskelig å si akkurat hvor mange penger det bør være på den kontoen, men min tommelfingerregel er 100 000 til overraskelser, om lag 20 000 til fleksibilitet (det har vi nå) og dessuten det vi måtte finne på å ha av forutsette utgifter.
God plan? Dårlig plan? Har jeg oversett noe viktig her?
Jeg er ikke Homo Economicus. Jeg er ikke sikker på om jeg overkompenserer for følelsene mine eller om jeg lar dem få for stort spillerom her. Jeg trenger rett og slett litt hjelp.
onsdag 15. mai 2013
Trangt?
"Men nå har dere jo hatt det trangt lenge..." sier en bekymra slektning. Jeg blir stum, overraska. Har vi det? Jeg innser plutselitg at det er en ting jeg opplever som så sjølsagt at jeg helt har glemt å formidle det her på bloggen og sikkert andre steder også: Vi har det ikke trangt økonomisk. Eller rettere sagt: Det oppleves ikke trangt.
"Men matbudsjettet deres, da?"
Nei, mat? Vi har en felleskonto. Vi bruker jevnt over mindre enn det vi setter inn på den. Vi har matstrategier som funker og hadde i grunnen tenkt å prøve å være litt mer pengeforsiktige på den fronten enn vi er nå. I grunnen bruker vi så mye penger på mat at jeg i grunnen har litt halvdårlig samvittighet for det, sjøl om SIFO ikke er enig. Vi unner oss de merkeligste og mest luksuriøse ting. "Mat"barer til å ha i veska i fall vi blir sultne på farta. Juksekjøttprodukter som fortsatt er dyrere enn vanlig kjøtt. Proteinpulvere. De absurddyre matvarene jevner vi for så vidt ut med å spise mye bønner, linser, grønnsaker og frukt, som jo ofte er billig mat, men sjøl der er vi noen luksusdyr: Økologisk ditt og datt, frukt langt utafor sesongen, linser på kartong i stedet for tørka, og i det hele tatt. Dessuten er det forhåpentligvis den slags vi ville spist mye av uansett.
Jeg tror aldri jeg har hatt råd til å bruke så mye penger på mat som jeg har gjort de siste fire åra eller så. Pengeprosjektet har vart et år nå, men det har ikke gjort noen dyptgripende endringer i matvanene sjøl om vi nok bruker mindre nå enn før jeg begynte med det. Det jeg veit er at kuttene mine i denne perioden har gått ut over usunnheter på farta og ikke hverdagsluksusen vår.
Jeg føler rett og slett ikke at det er sant at vi lever trangt. Jeg kjøper meg fortsatt te ute når hovedpoenget er å skravle med noen over den, men når jeg skal ha te på universitetet er det ingen grunn til å bruke så mye penger når jeg har te i bokskapet mitt og kan få varmtvann gratis. Det er ikke lenger å gå til den teen enn over plassen der de har overprisa te med soyamjølk.
Hvorfor tror folk da at vi har det så trangt? Den underliggende antakelsen her er nok at det å bruke lite penger må bety å ha det fælt. Det gjør ikke det. Nei, la oss heller si at jeg har effektivisert pengebruken min. Jeg har blitt en bedre planlegger. Det hender fortsatt jeg må innom en matbutikk på farta og kjøpe en flaske farris fordi jeg har glemt vannflaska hjemme. Det bare skjer mye, mye sjeldnere, og aldri fordi jeg bare hadde mer lyst på farris. Og de siste gangene der? Det er å gi opp noe, men ikke noe som føles viktig.
Trangt? Det var da jeg ikke hadde råd til å spare, det. Nå, derimot, har jeg endelig råd til å gjøre egne prioriteringer. Det er så verdt det. Og det føles ikke trangt. Det føles tvert imot som om verden åpner seg for meg.
"Men matbudsjettet deres, da?"
Nei, mat? Vi har en felleskonto. Vi bruker jevnt over mindre enn det vi setter inn på den. Vi har matstrategier som funker og hadde i grunnen tenkt å prøve å være litt mer pengeforsiktige på den fronten enn vi er nå. I grunnen bruker vi så mye penger på mat at jeg i grunnen har litt halvdårlig samvittighet for det, sjøl om SIFO ikke er enig. Vi unner oss de merkeligste og mest luksuriøse ting. "Mat"barer til å ha i veska i fall vi blir sultne på farta. Juksekjøttprodukter som fortsatt er dyrere enn vanlig kjøtt. Proteinpulvere. De absurddyre matvarene jevner vi for så vidt ut med å spise mye bønner, linser, grønnsaker og frukt, som jo ofte er billig mat, men sjøl der er vi noen luksusdyr: Økologisk ditt og datt, frukt langt utafor sesongen, linser på kartong i stedet for tørka, og i det hele tatt. Dessuten er det forhåpentligvis den slags vi ville spist mye av uansett.
Jeg tror aldri jeg har hatt råd til å bruke så mye penger på mat som jeg har gjort de siste fire åra eller så. Pengeprosjektet har vart et år nå, men det har ikke gjort noen dyptgripende endringer i matvanene sjøl om vi nok bruker mindre nå enn før jeg begynte med det. Det jeg veit er at kuttene mine i denne perioden har gått ut over usunnheter på farta og ikke hverdagsluksusen vår.
Jeg føler rett og slett ikke at det er sant at vi lever trangt. Jeg kjøper meg fortsatt te ute når hovedpoenget er å skravle med noen over den, men når jeg skal ha te på universitetet er det ingen grunn til å bruke så mye penger når jeg har te i bokskapet mitt og kan få varmtvann gratis. Det er ikke lenger å gå til den teen enn over plassen der de har overprisa te med soyamjølk.
Hvorfor tror folk da at vi har det så trangt? Den underliggende antakelsen her er nok at det å bruke lite penger må bety å ha det fælt. Det gjør ikke det. Nei, la oss heller si at jeg har effektivisert pengebruken min. Jeg har blitt en bedre planlegger. Det hender fortsatt jeg må innom en matbutikk på farta og kjøpe en flaske farris fordi jeg har glemt vannflaska hjemme. Det bare skjer mye, mye sjeldnere, og aldri fordi jeg bare hadde mer lyst på farris. Og de siste gangene der? Det er å gi opp noe, men ikke noe som føles viktig.
Trangt? Det var da jeg ikke hadde råd til å spare, det. Nå, derimot, har jeg endelig råd til å gjøre egne prioriteringer. Det er så verdt det. Og det føles ikke trangt. Det føles tvert imot som om verden åpner seg for meg.
tirsdag 7. mai 2013
Pengeprosjektets virkelighet versus SIFOs referansebudjsett
Jeg liker kalkulatorer, og det finnes en kalkulator for det meste. Men noen ganger er kartet og terrenget så forskjellige at det blir litt absurd. Jeg kommer neppe til å vise meg fra min beste side i dette innlegget, men ærlig talt, etter å ha vært flink jente i et helt år synes jeg at jeg må få lov til å være litt grinebiter også.
SIFO har en budsjettkalkulator. Folk som er hjelpesløse som nyfødte kattunger med en gang det er snakk om penger eller noen nevner ordet budsjett kan kikke på SIFOs referansebudsjett (som pleide å hete standardbudsjett) og få en vag idé om hvordan sånt noe kan se ut. Men referansebudsjettet er også et viktig verktøy for andre enn privatpersoner - og der ligger litt av problemet.
Det ugreie er ikke først og fremst at det "viser alminnelige forbruksutgifter for ulike typer hushold" der de eneste ulikhetene de tar med er antall personer, alder og kjønn - jommen sa jeg ulikt. Nei, det jeg virkelig har problemer med er at de snakker om å "opprettholde et rimelig forbruksnivå", altså "et forbruk som kan godtas av folk flest".
Det i seg sjøl er heller ikke så ille, egentlig. En kunne til og med brukt det som en minstestandard for økonomisk behovsprøvde ytelser, og jeg tviler ikke på at det blir brukt til masse nyttige ting. Men når bankene bruker denne typen tall til å avgjøre hvem som skal få huslån og ikke er vi godt over i kategorien ugreit (eller problematisk, som ugreit heter på universitetsspråket).
På mat og drikke sier SIFO at en normal familie kan finne på å bruke 6180 kroner i måneden på mat. Vi bruker om lag halvparten og lider ingen nød.
Til klær og sko står det at vi for eksempel kunne ha brukt 2000 i måneden. Jeg bruker mindre enn det per år, og det tror jeg jammen samboeren gjør også. Barnet også, om en ikke regner med gaver og den slags. Og jammen arver hun ikke en del også. Så la oss ta veldig hardt i og si at vi som familie bruker 6000 på klær tilsammen per år. Det er en fjerdedel av hva referansebudsjettet antyder.
Personlig pleie er et litt vagt begrep, men det ser ut som om det meste av det som dekkes her er ting vi kjøper sammen med mat og altså har regna inn der og resten er ting vi bruker svært lite penger på. I hvert fall ikke 1370 kroner i måneden. Kanskje en hundrelapp?
Lek og fritid er en god ting, men akkurat nå tror jeg ikke vi bruker særlig mye penger på det. Det hender vi bruker penger på magickort eller noen andre spill, men det er ikke mange hundrelappene i året. Sist vi var ute på den slags brukte vi et gavekort vi fikk til jul. Når barnet har hatt fritidsaktiviteter har jeg, barnet og faren hennes spleisa, så utgifta har fordelt seg på to husholdninger. Utstyr fikk hun i bursdagsgave. For min del er det bøker som er utgifta, men der holder jeg meg innafor mine 100 kroner i måneden og bruker ellers biblioteket flittig. Det hender samboeren kjøper noen filmer eller serier, men det er heller ikke de store pengene. Jeg føler ikke at vi lider noen nød når det gjelder lek og fritid heller, til tross for at vi bruker maks en tiendedel av SIFOs anslåtte 2510 kroner i måneden.
Kollektivtransport er vel det eneste vi bruker mer på enn det referansebudsjettet foreslår. Bare jeg, som deltidspendler Drammen - Oslo, bruker langt mer enn de 1580 kronene som her skal dekke en hel familie. Saken er bare den at sjøl om kalkulatoren spør om vi har bil, bruker den visst bare den opplysninga til å legge inn bilutgiftene. 1580 er altså det en familie med bil bruker på kollektivtransport, og de antar at det tallet er det samme for familier uten bil. Merkelig - men ikke så rart, da, at vi på dette punktet bruker mye mer enn budsjettet tror. Om vi skal sammenlikne med drift og vedlikehold av en bil (selve bilen ikke inkludert), derimot, bruker vi nok en hel del mindre.
Andre dagligvarer, hva er nå det? De utdyper: Lyspærer, batterier, vaskemidler osv. Den slags havner også under matbudsjettet vårt, altså 390 kroner til vi kan se bort i fra.
Husholdningartikler. Jeg tipper her halvparten av de foreslåtte 420, kanskje litt mer - det meste av dette er penger til hvitevarer som kommer til å ryke i løpet av de neste ti åra, og havner på boligkontoen.
Møbler: Jeg anslår 200 kroner i måneden, under halvparten av de 430 budsjettet foreslår. Vi har gode, solide ting vi trives med, og er flinke til å skaffe oss det vi trenger uten å bruke alt for mye. Men vi kjøpte en dyr sofa (brukt), og senga mi, som bare er fire år gammel, kosta en liten formue (etter mine standarder). Disse tinga har å vare minst ti år til, men før eller seinere kommer de til å gå dukken og jeg vil ønske å erstatte dem, derfor skriver jeg 200.
Telefon, mediebruk, diverste fritidsartikler. 1510 i måneden? Nå nærmer vi oss kanskje noe. Vi holder en avis, men det abonementet er en gave. Internett koster oss nesten 500 i måneden, telefonabonnemeneter 500 til. Jeg er ikke helt sikker på hva en fritidsartikkel er, men om sykkelen min skal telle med så må vi vel nå opp til stanardbudsjettnivå, i hvert fall de siste månedene.
Rett nok er noen av de talla anslag, men likevel: Om vi regner det hele sammen får vi kroner 7361 mot SIFOs 16 390. Siden dette budsjettet ikke ser på utgifter til bolig, strøm, helsetjenester, feiringer og gaver osv er det åpenbart ikke et komplett budsjett, men likevel, det spennende er dette: Hvis vi skulle hatt et forbruk som "kan godtas av folk flest" ville vi levd over evne og antakeligvis vært på strake veien til konkurs. Som det er har vi ingen problemer med å betjene huslån, og spare også.
tirsdag 30. april 2013
Sju matstrategier som funker, eller status quo
Som sagt er det rom for forbedringer i matpengebruken, men først: Hvordan ser pengestrategiene rundt mat og den slags egentlig ut? Hva er det vi gjør allerede som funker bra?
Disse strategiene henger sammen og gjør hverandre både mer effektive og enklere å gjennomføre, men jeg vil likevel våge påstanden at de alle kan være verdt å gjøre sjøl om en ikke får gjort alt det andre.
1. Menyplanlegging. Vi får det ikke til hver uke, men som regel setter vi oss ned søndag kveld med kalenderbok og handleliste og setter en omtrentlig middag på hver dag. Bonus: Vi får samkjørt kalenderne våre.
Hvorfor menyplanlegging: Dette sparer oss for kasting av mat. Vi sparer tid. Vi blir mindre stressa. Punkt 2 ville neppe vært like nyttig uten matplanlegginga. Dessuten merker jeg at om vi ikke gjør det spiser vi vesentlig dårligere og kjedeligere mat.
2. Storhandel en gang i uka. Vi har ikke bil, men blir en gang i uka kjørt til der de billige grønnsakene er eller der vi trenger å kjøpe mange tunge ting fra.
Hvorfor storhandel: Denne strategien frir oss fra den forstyrrende vanlige hva-skal-vi-ha-til-middag-handlinga som jo er å be om impulskjøp på hver eneste handletur (ganga med hvor mange handleturer folk tar i uka kan det bli ganske mange penger ut av sånt). Dessuten, jeg gjentar: De billigste og ofte beste grønnsakene, se punkt 6.
3. Mat fra scratch. Neida, ikke all maten, og en del av dette må vi gjøre uansett på grunn av at vi er vanskelige, men det at vi må lage såpass mye fra bunnen av har vist seg å være en velsignelse i forkledning.
Hvorfor fra bunnen av? I tillegg til at det ofte er sunnere er det mye, mye billigere. Når det vanlige har blitt å lage mat fra bunnen av blir prisene på halvfabrikata fort mer fryktinngytende enn fristende. Dessuten er det ofte ikke vanskeligere eller mer tidkrevende å lage for eksempel ei purert suppe på frosne eller ferske grønnsaker enn å vispe ut pulver fra en pose i vann og la koke. Noen ganger selger halvfabrikataprodusentene faktisk tids- og arbeidsbesparelser, men vel så ofte selger de bare ideen om det, og den gidder jeg ikke kjøpe.
4. En omkalfatring av kjøleskapet. Grønnsaksskuffen er til grønnsaker, det veit alle. Men hva om det ikke er det som funker best likevel? Litt eksperimentering viste at det funker godt for oss å ha rester helt øverst, grønnsaker på de to midterste hyllene, alt det andre i den under der igjen - og bruke de to grønnsaksskuffene til glassene med alt mulig rart, samt ting som skal stå kaldt men som vi sjelden trenger å dra fram. Dessuten har vi oppretta en egen hylle i døra til salat på glass. Jeg våga ikke skryte av dette før vi hadde hatt det sånn en stund i fall det var vrient å opprettholde, men nå har det fungert siden desember og jeg unner meg å skryte uhemma.
Hvorfor omkalfatre? Det er mulig temperaturforskjellene i kjøleskapet gjør at grønnsakene blir fortere dårlige av å bo lenger opp i skapet, men ikke så dårlige som de ble av å være ute av øye, ute av sinn nede i kjøleskapsdjupet i en ikke-gjennomsiktig-nok skuff. Det samme gjelder om restene ikke synes godt med en gang en åpner kjøleskapet. Vi spiser mer grønnsaker, og vi kaster mindre av både grøntfor og restemat.
5. Vegetarianisme og (forsøksvis) sunnhet. Ryktene vil ha det til at det er så dyrt å være veggis, og det er det sikkert... dersom diettendringa utelukkende går ut på å bytte ut alt kjøtt med kjøtterstatninger. Det er mildt sagt verken den vanlige eller den vettuge måten å gjøre vegetarianisme på.
Hvorfor veggismat? Det er mange grunner til at folk velger det, men her er den pengeprosjektrelevante: Kjøtt og kjøttmat er rett og slett skrekkelig dyrt, og det å kutte kjøttet til fordel for noe vegetarisk nå og da kan være en fin måte å strekke matbudsjettet litt lenger på. Jeg vil tippe at en fleksitarianisme som heller mot veganisme lett kan være den billigste måten å leve på, og internett er fult av oppskrifter om du er av dem som bruker det. Og gi meg ikke den der om proteiner.
6. Hvor vi handler. Det hender vi er innom både større, dyrere matvarebutikker og helsekost, men det meste handler vi på en av to steder: Rema* eller Elite*.
Hvorfor akkurat der? Det er lokale forskjeller, men min erfaring fra Drammen er at de er billigere uten å være dårligere. Sist jeg var innom Rema hadde de frosne blåbær til under seks kroner pakka, og frossen brokkoli til sju kroner og ti øre. Ikke verst. De begynner til og med å få på plass rar mat som soyayoghurt og havrefløte. Og på Elite er ofte grønnsakene av langt bedre kvalitet enn det vi finner på sjøl de butikkene som skryter av å være spesielt gode på sånt. Det blir som med halvfabrikataen: Noen ganger selger butikkene en idé om hva butikken er i tillegg til varene, og den ideen er det sjeldent verdt å betale ekstra for.
7. Netthandel. Ja, vi kjøper mat på internett, som regel fra USA. Det kan høres ganske sprøtt ut, men om en nettside med godt utvalg som tar 4 dollar i porto om en holder seg under 1.8 kg så henger det plutselig på greip likevel (javelda, det er iHerb*). Gitt at en også passer på å holde seg under tollgrensa, da. Sjøl da er netthandel et tveegga sverd, mer om det seinere en gang.
Hvorfor netthandel? Brukt riktig er det masse penger å spare. Vi har råd til en del spesialprodukter vi ikke ville tatt oss råd til ellers, og vi sparer penger på noen ting vi måtte kjøpt uansett. Solkrem, risprotein, soyamjølkpulver og så ymse anna finner veien til vårt lokale postkontor, til tross for at det ikke akkurat er kortreist.
Så alt i alt gjør vi mye på matfronten som funker for økonomien. Vi ser ut til å bruke om lag halvparten så mye som kalkulatoren til SIFOs standardbudsjett antyder at ville vært normalt for vår familie, og det skyldes på ingen måte mangel på luksusvarer. For å si det sånn: Det siste jeg spiste var kjøpebrød med cashewsmør, og for noen dager siden ba jeg internett om å sende meg fancy matbarer og porsjonspakker med peanøttsmør. Vi lever ikke akkurat magert sjøl nå. Jeg kan bare konkludere med at når vi likevel har såpass med forbedringspotensiale tør jeg ikke tenke på hvordan det står til med de som SIFOs standardbusjett er mynta på.
..................................................................
*Jeg har med vilje latt være å nevne spesifikke selskaper her verken for ris eller ros så langt i blogginga, men jeg har herved ombestemt meg. Skryt til dem som skryt skal ha. iHerb gir meg forresten småpenger om du kjøper noe etter å ha klikka på linken, så om du ikke liker sånt noe kan du heller google dem.
Disse strategiene henger sammen og gjør hverandre både mer effektive og enklere å gjennomføre, men jeg vil likevel våge påstanden at de alle kan være verdt å gjøre sjøl om en ikke får gjort alt det andre.
1. Menyplanlegging. Vi får det ikke til hver uke, men som regel setter vi oss ned søndag kveld med kalenderbok og handleliste og setter en omtrentlig middag på hver dag. Bonus: Vi får samkjørt kalenderne våre.
Hvorfor menyplanlegging: Dette sparer oss for kasting av mat. Vi sparer tid. Vi blir mindre stressa. Punkt 2 ville neppe vært like nyttig uten matplanlegginga. Dessuten merker jeg at om vi ikke gjør det spiser vi vesentlig dårligere og kjedeligere mat.
2. Storhandel en gang i uka. Vi har ikke bil, men blir en gang i uka kjørt til der de billige grønnsakene er eller der vi trenger å kjøpe mange tunge ting fra.
Hvorfor storhandel: Denne strategien frir oss fra den forstyrrende vanlige hva-skal-vi-ha-til-middag-handlinga som jo er å be om impulskjøp på hver eneste handletur (ganga med hvor mange handleturer folk tar i uka kan det bli ganske mange penger ut av sånt). Dessuten, jeg gjentar: De billigste og ofte beste grønnsakene, se punkt 6.
3. Mat fra scratch. Neida, ikke all maten, og en del av dette må vi gjøre uansett på grunn av at vi er vanskelige, men det at vi må lage såpass mye fra bunnen av har vist seg å være en velsignelse i forkledning.
Hvorfor fra bunnen av? I tillegg til at det ofte er sunnere er det mye, mye billigere. Når det vanlige har blitt å lage mat fra bunnen av blir prisene på halvfabrikata fort mer fryktinngytende enn fristende. Dessuten er det ofte ikke vanskeligere eller mer tidkrevende å lage for eksempel ei purert suppe på frosne eller ferske grønnsaker enn å vispe ut pulver fra en pose i vann og la koke. Noen ganger selger halvfabrikataprodusentene faktisk tids- og arbeidsbesparelser, men vel så ofte selger de bare ideen om det, og den gidder jeg ikke kjøpe.
4. En omkalfatring av kjøleskapet. Grønnsaksskuffen er til grønnsaker, det veit alle. Men hva om det ikke er det som funker best likevel? Litt eksperimentering viste at det funker godt for oss å ha rester helt øverst, grønnsaker på de to midterste hyllene, alt det andre i den under der igjen - og bruke de to grønnsaksskuffene til glassene med alt mulig rart, samt ting som skal stå kaldt men som vi sjelden trenger å dra fram. Dessuten har vi oppretta en egen hylle i døra til salat på glass. Jeg våga ikke skryte av dette før vi hadde hatt det sånn en stund i fall det var vrient å opprettholde, men nå har det fungert siden desember og jeg unner meg å skryte uhemma.
5. Vegetarianisme og (forsøksvis) sunnhet. Ryktene vil ha det til at det er så dyrt å være veggis, og det er det sikkert... dersom diettendringa utelukkende går ut på å bytte ut alt kjøtt med kjøtterstatninger. Det er mildt sagt verken den vanlige eller den vettuge måten å gjøre vegetarianisme på.
Hvorfor veggismat? Det er mange grunner til at folk velger det, men her er den pengeprosjektrelevante: Kjøtt og kjøttmat er rett og slett skrekkelig dyrt, og det å kutte kjøttet til fordel for noe vegetarisk nå og da kan være en fin måte å strekke matbudsjettet litt lenger på. Jeg vil tippe at en fleksitarianisme som heller mot veganisme lett kan være den billigste måten å leve på, og internett er fult av oppskrifter om du er av dem som bruker det. Og gi meg ikke den der om proteiner.
6. Hvor vi handler. Det hender vi er innom både større, dyrere matvarebutikker og helsekost, men det meste handler vi på en av to steder: Rema* eller Elite*.
Hvorfor akkurat der? Det er lokale forskjeller, men min erfaring fra Drammen er at de er billigere uten å være dårligere. Sist jeg var innom Rema hadde de frosne blåbær til under seks kroner pakka, og frossen brokkoli til sju kroner og ti øre. Ikke verst. De begynner til og med å få på plass rar mat som soyayoghurt og havrefløte. Og på Elite er ofte grønnsakene av langt bedre kvalitet enn det vi finner på sjøl de butikkene som skryter av å være spesielt gode på sånt. Det blir som med halvfabrikataen: Noen ganger selger butikkene en idé om hva butikken er i tillegg til varene, og den ideen er det sjeldent verdt å betale ekstra for.
7. Netthandel. Ja, vi kjøper mat på internett, som regel fra USA. Det kan høres ganske sprøtt ut, men om en nettside med godt utvalg som tar 4 dollar i porto om en holder seg under 1.8 kg så henger det plutselig på greip likevel (javelda, det er iHerb*). Gitt at en også passer på å holde seg under tollgrensa, da. Sjøl da er netthandel et tveegga sverd, mer om det seinere en gang.
Hvorfor netthandel? Brukt riktig er det masse penger å spare. Vi har råd til en del spesialprodukter vi ikke ville tatt oss råd til ellers, og vi sparer penger på noen ting vi måtte kjøpt uansett. Solkrem, risprotein, soyamjølkpulver og så ymse anna finner veien til vårt lokale postkontor, til tross for at det ikke akkurat er kortreist.
Så alt i alt gjør vi mye på matfronten som funker for økonomien. Vi ser ut til å bruke om lag halvparten så mye som kalkulatoren til SIFOs standardbudsjett antyder at ville vært normalt for vår familie, og det skyldes på ingen måte mangel på luksusvarer. For å si det sånn: Det siste jeg spiste var kjøpebrød med cashewsmør, og for noen dager siden ba jeg internett om å sende meg fancy matbarer og porsjonspakker med peanøttsmør. Vi lever ikke akkurat magert sjøl nå. Jeg kan bare konkludere med at når vi likevel har såpass med forbedringspotensiale tør jeg ikke tenke på hvordan det står til med de som SIFOs standardbusjett er mynta på.
..................................................................
*Jeg har med vilje latt være å nevne spesifikke selskaper her verken for ris eller ros så langt i blogginga, men jeg har herved ombestemt meg. Skryt til dem som skryt skal ha. iHerb gir meg forresten småpenger om du kjøper noe etter å ha klikka på linken, så om du ikke liker sånt noe kan du heller google dem.
Abonner på:
Innlegg (Atom)